Langsiktighet og individuell tilpassing er viktige stikkord for hva som kreves av godt kvalifiseringsarbeid, mener Ragnhild Sved. Illustrasjonsfoto: Leif Arne Holme

Kvalifisering tar tid

Kommentar. De fleste flyktninger trenger mer enn to år i introduksjonsprogrammet for å bli kvalifisert for norsk arbeidsliv. Det er en erkjennelse vi må ta inn over oss.
15.11 2018 08:11
Kvalifisering av flyktninger må betraktes som en langsiktig investering som vil gi avkastning på sikt.

Hvert år blir det målt hvor mange av deltakerne i introprogrammet som er i jobb eller utdanning rett etter avslutningen av programmet og ett år etter dette. Tallene ser umiddelbart ikke så verst ut. Over flere år har om lag halvparten gått over i arbeid eller utdanning etter avsluttet program. Men det er stor forskjell på kjønnene – kvinnene ligger langt lavere.

For å bli definert som «i arbeid» teller 1 arbeidstime i uka. Som «utdanning» teller ikke grunnskoleopplæring – et sterkt anbefalt tiltak for unge som kommer med liten eller ingen skolegang fra hjemlandet.

Hvis man ser på tallene over lengre tid, slik forskere ved Frischsenteret har gjort, blir bildet langt mer nedslående. Mens sysselsettingen øker kraftig de første årene etter bosetting, faller den etter sju til ti år.

Årsakene vet vi lite om, men mye tyder på at tilknytningen til arbeidslivet har vært svak. Mange har trolig vært i små jobber uten fast ansettelse.

Nettopp å hindre at flyktninger blir blant dem som kommer sist inn i arbeidslivet og går først ut når konjunkturene endrer seg, må være et mål med integreringspolitikken. Her i landet er det få arbeidsplasser for ufaglærte og generelt høye kompetansekrav. Derfor er det lovende at «integrering gjennom kunnskap» er mottoet for regjeringens nye integreringsstrategi.

«Vi skal tydelig prioritere utdanning, kvalifisering og kompetanse, og det starter i barnehagen», sa kunnskaps- og integreringsminister Jan Tore Sanner da han presenterte strategien nylig.

Lenge har «raskt i arbeid» vært et motto for integreringen. Stadig flere erkjenner nå at det kan gå for fort, slik at hastverk blir lastverk, slik en rapport fra Agderforskning fra i vår antyder.

I den nye strategien legges det stor vekt på bedre norskopplæring, naturlig nok, og på utdanning. I dag gir få kommuner grunnskoleopplæring eller videregående skole som en del av introduksjonsprogrammet. Denne andelen må opp.

Utdanning av flere flyktninger til fagarbeidere er et viktig grep. En framskrivning fra Statistisk sentralbyrå (SSB) viser at vi i 2035 kan mangle 70.000 fagarbeidere, hvis ikke flere fullfører yrkesutdanninger enn i dag.

Noen kommuner og fylkeskommuner har tatt tak i dette og tilbyr tilpasset fagopplæring, slik at flyktninger kan lære norsk og et yrke samtidig. Dette er en løsning flere bør bruke, og som fylkeskommunene vil få et større ansvar for, om integreringsministeren får det som han vil.

Det må samtidig erkjennes at dette er løp som krever mer enn to år i introduksjonsprogrammet, som er standardtilbudet til nyankomne. Tvert imot må kvalifisering av flyktninger betraktes som en langsiktig investering som på sikt vil gi avkastning i form av arbeid og integrering.

Da flyktningbølgen kom til Norge i 2015 og 2016, var det stor velvilje og optimisme med tanke på integreringsarbeidet. Men de som så for seg at de skulle bosette en mengde flyktninger med høy utdanning og gode papirer, ble nok skuffet. Det viste seg at sju av ti av dem som kom, bare har grunnskoleutdanning eller mindre. Dette byr på helt andre utfordringer enn å få formell godkjenning for en utenlandsutdanning, noe som i seg selv er en tidkrevende prosess.

Enkelte kommuner tar godt tak i disse utfordringene også, som Levanger, som har utformet et eget tilbud til kvinner med liten eller ingen skolegang. Voksenopplæringen i Levanger har utformet et eget kvalifiseringsløp på inntil fem år som skal føre til kompetansebevis, og varig arbeid.

Langsiktighet og individuell tilpassing er viktige stikkord for hva som kreves av godt kvalifiseringsarbeid. Og tilpassingen må gjelde både forutsetningene den enkelte kommer med og mulighetene som finnes på det lokale arbeidsmarkedet.

Det sier seg selv at med de siste års bosetting i veldig små kommuner, har ikke alle forutsetninger for å gi gode tilbud. Det tar dessuten tid å bygge opp tilbud tilpasset både den voksne ingeniøren, ungdommen som fikk skolegangen avbrutt av krig eller kvinnen som aldri fikk sjansen til å gå på skole.

I slike kommuner, enda mer enn andre, kreves det utstrakt samarbeid – kanskje med nabokommuner, med næringslivet og ikke minst med Nav.

Delta i debatten

Vi setter stor pris på at du deler ny kunnskap, dine egne erfaringer og diskuterer med oss og andre lesere. Du må bruke ditt fulle navn for å delta i debattene. Debatten vil bli moderert i tråd med de presseetiske regler. Modereringen skjer i etterkant av publiseringen.