Klimatilpasning handler om mer enn penger, men det er viktig å få harde fakta på bordet, mener Ole Petter Pedersen. Bildet er fra Otta sentrum i mai i år. Foto: Fredrik Hagen, NTB scanpix

Lav kunnskap kan koste dyrt

Kommentar. Hva klimaendringene koster Kommune-Norge er helt avgjørende kunnskap for å drive best mulig klimatilpasning.
8.11 2018 08:26
Kommer Østlands-kommuner i regn- og vindskyggen til å ville betale for uværet langs kysten?

FNs klimapanel har fått mye oppmerksomhet for sin «1,5-graders-rapport» som nylig ble lagt fram. Den viser stort sett det samme som før – utslippet av klimafarlige gasser må reduseres drastisk i løpet av få år om man skal ha størst mulig sjanse for å unngå en kraftig oppvarming av jordkloden.

Å spå om framtiden er selvsagt en komplisert øvelse, men klimapanelet har siden sin første hovedrapport i 1990 med økt styrke dokumentert en sammenheng mellom utslipp av klimagasser og oppvarming av atmosfæren. I laboratoriet er dette enkelt, i en kompleks verden er det derimot vanskelig å vurdere hvor store effektene blir, hvordan de ulike elementene påvirker hverandre og hvordan effektene blir på været ulike steder. Vær er ikke klima, men de henger likevel sammen.

Rapporten fra klimapanelet kommer noen måneder etter at en annen, langt mindre omtalt forskningsrapport anslo at det var overveiende sannsynlig at den langsiktige oppvarmingen vil ligge mellom 2,2 og 3,4 grader. Forskerne fra Universitetet i Exeter i Storbritannia avgrenset området temperaturstigningen mest sannsynlig vil ligge på. Vurderingen er omstridt, men hovedpoenget er i praksis at de internasjonale klimamålene om å begrense temperaturstigningen til 1,5 grader – eller i verste fall 2 grader – nesten er umulige å nå. I så fall haster det enda mer med politisk handling.

Klimatilpasning blir uansett en stadig mer viktig aktivitet for norske kommuner. Om den siste flommen i innlandet skyldes klimaendringer eller tilfeldigheter, er mindre interessant. Slike ekstremvær vil oftere dukke opp med klimaendringene. Flommene blir ikke nødvendigvis større, men de blir sannsynligvis hyppigere. Hundreårsflommen kommer ikke lenger hvert 100. år, men oftere.

Med dette bakteppet er det overraskende at ingen har oversikt over hva flom og andre værrelaterte skader koster Kommune-Norge hvert år. Kommunalbanken var for et par uker siden ute i Kommunal Rapport og etterlyste en slik oversikt. Hvordan prissette en risiko når kostnaden er ukjent?

Mangel på slik kunnskap er et alvorlig problem. Hvilke tiltak som skal gjennomføres, vil være helt forskjellige hvis kostnadene er 100 millioner eller 10 milliarder kroner i året.

Klimatilpasningsutvalget snakket i 2010 om at kommunene må ha et lengre tidsperspektiv på planleggingen enn 10–12 år, og de peker på at et solid og tilgjengelig kunnskapsgrunnlag er én av fem sentrale forutsetninger for at kommunene kan ta ansvar. At ingen i løpet av åtte år har funnet det bryet verdt å tallfeste klimaskadene for kommunene, tyder på at utvalget ikke er hørt på dette punktet. Men utvalget viet heller ikke kommunenes forsikringsbehov mye oppmerksomhet, samlet sett.

KS har tatt til orde for en forsikringsordning, slik at kommuner som blir rammet av særlig alvorlige hendelser, skal slippe å ta støyten selv. Det er et godt initiativ, og organisasjonen skal ha ros for ikke å gi opp ideen, selv om Kommunaldepartementet virker å være skeptiske til ideen. KS tar opp forslaget til en ny forsikrings- og finansieringsordning i konsultasjonsmøter med flere departementer. Det er bra.

Hvordan en slik ordning skal innrettes, må imidlertid også være basert på fakta. Da trenger vi statistikken som etterlyses, og antakelig ytterligere kunnskap. Kan hende er det slik at 30 prosent av kommunene får 80 prosent av skadene. Da må en forsikringsordning antakelig være annerledes enn om skadene er tilnærmet jevnt fordelt. Kommer østlandskommuner i regn- og vindskyggen til å ville betale for uværet langs kysten?

Et annet spørsmål er hva som skal være statens bidrag. I dag får kommuner som rammes av naturødeleggelser av en viss størrelse, skjønnsmidler i kompensasjon. En forsikringsordning må være et spleiselag, det kan antakelig ikke være en ren selvassuranseordning hvor kommunene tar støyten selv. I så fall må det i alle fall komme mer penger via rammetilskuddet.

Klimatilpasning handler utvilsomt om mer enn penger. Likevel – det er viktig å ha harde fakta på bordet. Et første skritt vil være at KS, uten å vente på andre, bestiller en utredning for å skaffe oversikt over kostnadene slik de har utviklet seg over tid – og hvem som har blitt sittende med regningen.

Delta i debatten

Vi overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!