De store kommunene er vinnerne i neste års statsbudsjett, og vi ser tegn til et nytt økonomisk skille som er knyttet til størrelse og utvikling i folketall, skriver Ole Petter Pedersen. Illustrasjonsfoto: Kyrre Lien, VG/NTB scanpix

Årets fest kan bli etterfulgt av et uår

Kommentar. Neste år kan vi få et av de skarpeste skiftene i kommuneøkonomien noensinne, om vi skal tro på tallene og signalene som kommer fra landets rådmenn.
13.12 2018 08:29
Kommunenes handlingsrom for å omdisponere penger, blir kraftig forverret.

Fredag denne uka legger Statistisk sentralbyrå (SSB) fram skattetallene for november. Som Kommunal Rapports nettutgave skrev sist uke, ligger det an til at tallene bekrefter at det i år blir høyere inntekter enn selv regjeringen antok for bare to måneder siden, selv om tallene spriker mellom kommunene.

Samtidig tegner rådmenn og økonomisjefer et bilde av kommuneøkonomien hvor det vil bli mørke skyer, tilløp til torden og kontinuerlig uvær neste år. Det var i grove trekk svarene Kommunal Rapport fikk tidlig i november, da vi spurte om detaljer i de framlagte budsjettforslagene. Som vi skrev sist uke, legger rådmennene blant annet opp til å effektivisere langt mer enn forventningene fra regjeringen på 0,5 prosent.

Inntrykket som rådmennene ga for noen uker siden, bekreftes av budsjettundersøkelsen som KS la fram sist uke. Her har KS anslått at det kuttes og effektiviseres for 4 milliarder kroner neste år, noe som er langt ut over det regjeringen har forventet.

Det er alltid vanskelig å slå fast når det inntrer skifter i økonomien, men de fleste indikatorer tilsier at vi står overfor et slikt for Kommune-Norges del i 2019. I tre år har skatteinntektene blitt langt høyere enn antatt på forhånd, kommunene har drevet med gode marginer og har samlet seg opp betydelig buffer i form av disposisjonsfond. I inneværende år bidrar dessuten milliardutbetalinger fra Havbruksfondet til et økonomisk svært godt år.

Slik blir det ikke i 2019. Nå er riktignok både rådmenn og økonomisjefer genetisk disponert for å framstille økonomien som vanskeligere enn den er, men de tørre fakta er klare: Kommunene budsjetterer i stor grad med et altfor dårlig netto driftsresultat neste år. Det skjer altså samtidig med at kuttene tilsynelatende er langt større enn hva regjeringen forventer. Uten denne ekstra effektiviseringen, ville driftsmarginen vært særdeles dårlig.

Noe av problemet har Stortinget skapt. Bemanningsnormene i skole og barnehage er en statlig detaljstyring av det aller mest ineffektive slaget. Rådmennene har helt rett i at slike innfall blant rikspolitikerne til dels ødelegger mulighetene for å drifte effektivt. I tillegg er det en rekke kommuner som legger fram regnestykker som indikerer at reformene sannsynligvis er underfinansiert.

På den annen side vil noen hevde at kommunene har seg selv å takke. I noen tilfeller er de for lite opptatt av hvilken kvalitet som leveres til brukerne. Bemanningsnormer er et forsøk på å svare på problemet. Men det hjelper antakelig lite å oppfylle bemanningsnormen, hvis sjuåringer som ikke kan lese ikke blir fulgt opp godt nok. Å putte inn flere ansatte, betyr ikke at kvaliteten automatisk øker.

Det som er derimot er sikkert, er at kommunenes handlingsrom for å omdisponere penger, blir kraftig forverret. Med bemanningsnorm i to av de tre største sektorene, er det fare for at kommuner som har behov for å kutte i større grad må ty til nedskjæringer innen pleie og omsorg. De kan ikke trylle fram nye inntekter, heller.

Et annet problem er nemlig at Stortinget – og særlig regjeringspartiene – vil eiendomsskatten til livs. Mens den type skatt har ganske stor faglig støtte, pågår det en rent ideologisk kamp mot skattetypen i Fremskrittspartiet – en kamp de vinner i regjeringen. Det koster Kommune-Norge i form av stadig nye regelendringer som kutter grunnlaget for eiendomsskatt. Dette går riktignok ikke ut over kommunene som har vært vanskeligst stilt, men det har like fullt en effekt i form av lavere inntekter og dermed kutt i tjenestene til innbyggerne.

Det er en ganske klar økonomisk profil i regjeringens opplegg: De store kommunene vinner.

Noe av forklaringen er endringene i demografi og folketall, men budsjettundersøkelsen fra KS peker på at kommuner med under 10.000 innbyggere legger opp til driftsunderskudd neste år. KS understreker at tallene er usikre. Likevel ser vi kanskje tegn til en ny type økonomisk skille i Kommune-Norge. For 10–15 år siden gikk skillet mellom de med kraftinntekter og de uten. Nå synes skillet i mye større grad å være knyttet til størrelse og utvikling i folketall.

De siste årene har Kommune-Norge bygget buffer og håndtert sterk folkevekst uten vesentlig økt renteeksponert gjeld. Kommunene tåler derfor i mye større grad en økonomisk utfordring nå enn for fire år siden.

Likevel: En buffer kan brukes i en overgangsfase, det er ikke en sparekonto kommunen kan leve på i årevis. Kommuner som i høst velger å budsjettere med en lav driftsmargin, har i hovedsak bare 12 måneder på seg til å akseptere det som ser ut til å være de nye økonomiske realitetene: Nå må det strammes inn.

Delta i debatten

Vi setter stor pris på at du deler ny kunnskap, dine egne erfaringer og diskuterer med oss og andre lesere. Du må bruke ditt fulle navn for å delta i debattene. Debatten vil bli moderert i tråd med de presseetiske regler. Modereringen skjer i etterkant av publiseringen.