Det store bildet er at Norge har mest lokalt selvstyre i Europa, men samtidig er det under press, skriver Jan Inge Krossli. Illustrasjonsfoto: Fridgeir Valderhaug
Det store bildet er at Norge har mest lokalt selvstyre i Europa, men samtidig er det under press, skriver Jan Inge Krossli. Illustrasjonsfoto: Fridgeir Valderhaug
Denne artikkelen er over ett år gammel. Den kan inneholde utdatert informasjon.
Kommentar
Kommentarer gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Flytt grensen for selvstyret

Rikspolitikerne har både styrket og svekket det lokale selvstyret de siste årene. Fram mot valget neste år bør lokalpolitikerne utfordre dem.

Rikspolitikerne må tåle at det er lokale forskjeller så lenge tjenestene er av god nok kvalitet.

Det har skjedd revolusjonerende endringer i det lokale selvstyret i Norge de siste to-tre årene, mener professor emeritus Harald Baldersheim ved Universitetet i Oslo. Selvstyrets rettslige stilling er styrket, og det bringer Norge helt til topps i Europa, ifølge hans analyse, som vi omtaler i denne avisa.

Nylig skrev Kommunal Rapport om at KS utfordrer partiene til debatt om det lokale selvstyret fram mot valget neste år. Hovedstyret mener, på tvers av partier, at statlig detaljstyring i form av bemanningsnormer og kompetansekrav undergraver selvstyret. Det er den entydige tilbakemeldingen fra kommunene.

Vi besøkte Askøy, som opplevde at de ble tvunget til å ansette flere lærere på bekostning av miljøarbeidere de selv mente det var større behov for. Når de statlige kravene ikke er fullfinansiert, reduseres den lokale handlefriheten enda mer.

Det store bildet er altså at Norge har mest lokalt selvstyre i Europa, men samtidig er det under press.

De store endringene de siste årene er grunnlovsfestingen av det lokale selvstyret og kommunenes nye mulighet til å saksøke staten ved uenighet om lovforståelsen.

Det lokale selvstyret lovfestes også som formål i den nye kommuneloven som vil tre i kraft etter valget neste høst. Her fastslås i tillegg prinsipper om at det lokale selvstyret ikke skal begrenses «mer enn det som er nødvendig for å ivareta nasjonale mål».

For partiene som skal følge opp KS’ utfordring blir dette det sentrale spørsmålet å diskutere: Hvor går grensen for hva det er «nødvendig» å styre rikspolitisk? På partienes landsmøter til våren har delegatene – de fleste lokalpolitikere – en mulighet til å flytte denne grensen.

Med unntak av Senterpartiet, var de kommunalpolitiske talspersonene på Stortinget nesten like tverrpolitisk enige som KS’ hovedstyre da Kommunal Rapport spurte dem om bemanningsnormer og kompetansekrav: De er nødvendige for å sikre god kvalitet over hele landet på de viktigste velferdstjenestene.

I den europeiske sammenligningen har norske kommuner et bredt spekter av viktige oppgaver. Det er derfor rikspolitikerne er så opptatt av dem.

Velferdsstaten i Norge etter andre verdenskrig ble bygget på skuldrene av velferdskommunenes arbeid gjennom 50 år. Kommuner hadde gått foran og etablerte skoler, sykehus, gamlehjem, folkebibliotek, arbeidsformidling og trygdeordninger.

Staten lovfestet og finansierte kommunale velferdsordninger slik at de ble universelle og tilgjengelige også i de kommunene som ikke hadde hatt råd til å ta slike løft. Utover 1960- og 1970-tallet ble kommunene i større grad iverksettere av statlig politikk, men fortsatt med frihet til å finne løsninger basert på lokale forskjeller og prioriteringer.

De siste tiårene er krav om likeverdige tjenester over hele landet blitt erstattet med et krav om likhet, basert på individuelle rettigheter og et detaljert sentralt regelverk – om for eksempel hvor mange lærere det skal være i hver klasse. Rikspolitikerne må tåle at det er lokale forskjeller så lenge tjenestene er av god nok kvalitet.

I perspektivmeldingen trekker regjeringen i hver periode opp de store linjene. I Solberg-regjeringens første perspektivmelding understreket den at kommunene gjør jobben sin best når de får handlingsrom: «Det er også uheldig å låse framtidige løsninger i form av øremerking, lovfesting og individuelle rettigheter som fritas fra helhetlige prioriteringer og lokale tilpasninger».

I det nærmeste tiåret vil oljeinntektene falle samtidig som utfordringene i eldreomsorgen vil øke. For å møte eldrebølgen med mindre penger, blir det enda viktigere å bruke ressursene mest mulig effektivt og finne nye, innovative løsninger. Detaljerte krav til hvordan tjenestene skal utformes helt ned på hver enkelt virksomhet er ineffektivt og dreper nytenkning.

Større frihet til å velge lokale løsninger kan stimulere kommunene til både organisatorisk og teknologisk innovasjon, som andre kommuner kan lære av og som vil bidra til å effektivisere offentlige tjenester.

Grunnlovsfesting, tvisteløsningsordning og ny kommunelov er en formell «revolusjon» i kommunenes stilling. Nå må lokal, regionale og nasjonale politikere i alle partier finne ut hva det skal bety i praksis.