Striden om Finnmark

Storbritannias kamp for å bryte ut av EU har vært den store spenningsserien i internasjonal politikk i 2018. Her hjemme har Finnmarks kamp for å bryte ut av «unionen» med Troms vært den saken i Kommune-Norge som har fått klart størst oppmerksomhet gjennom året.

Det rødgrønne flertallet i Finnmark fylkesting har kjempet for å reversere sammenslåingen med Troms, og de har nektet å velge medlemmer til fellesnemnda som skal gjennomføre den.

6. desember stemte stortingsflertallet ned Senterpartiets forslag om reversering, og stadfestet for tredje gang sammenslåingen av Troms og Finnmark. Derfor stemte Arbeiderpartiet for å velge medlemmer til fellesnemnda i Finnmark fylkesting en uke senere. Nemnda møttes for første gang mandag før jul.

• Les også:Finnmark får like mange som Troms

Finnmark-striden har en tydelig konflikt, med Finnmark fylke på den ene siden og regjering og storting på den andre. Den er personifisert av fylkesordfører Ragnhild Vassvik (Ap) og kommunalminister Monica Mæland (H). Den er David mot Goliat, folket mot eliten, sentrum mot periferi. Det er lett å identifisere seg med «lille» Finnmark – altfor lett. Det virker åpenbart at de som står på barrikadene med rettferdig harme mot overmakten har rett. Vi vil så gjerne holde med Finnmark.

POPULISME. I Finnmark-striden henger rødgrønn distriktspopulisme – slik samfunnsforsker og politiker Ottar Brox beskrev den i boka Hva skjer i Nord-Norge? for 50 år siden – sammen med moderne identitetspolitikk.

Populister både til høyre og venstre hevder de representerer den egentlige folkeviljen mot den sentrale makteliten. Den uttrykkes gjerne gjennom folkeavstemninger. I bunnen ligger mistillit til det politiske systemet.

I april avviste Finnmark fylkesting avtalen med Troms som ble meklet fram på Gardermoen og vedtok samtidig å avholde en folkestemning om sammenslåingen som Stortinget hadde vedtatt ett år tidligere.

På overflaten var resultatet klart. 87 prosent stemte nei til sammenslåing. 58 prosent av velgerne deltok. Det er relativ høy deltakelse i en slik avstemning, men det betyr likevel at bare 50,9 prosent av alle velgerne i Finnmark gikk imot sammenslåingen. Og motstanden er klart sterkest i Øst-Finnmark.     

For de rødgrønne fylkespolitikerne i Finnmark var det utenkelig å sette seg opp mot resultatet, og også i høringer på Stortinget mente de at rikspolitikerne måtte bøye seg for folkeviljen.

IDENTITET. I debatten har flere trukket lange historiske linjer for å forklare det de kaller en egen finnmarksidentitet.

«For å forstå det må man kunne historien til vårt nordligste fylke», skrev stortingsrepresentant Ingalill Olsen (Ap) i en kronikk.

Her peker hun på at Finnmark lenge har vært et flerkulturelt fylke, bebodd av en «nordkalott-miks» som ikke har behersket norsk språk så godt. Sammen med lang avstand til makta, ga det mange en «følelse av mindreverd». Men sakte vokste det fram en stolthet hvor finnmarkingene «fant en ny og felles identitet som forente oss alle», skriver hun.

Fylkesvaraordfører Tarjei Jensen Bech (Ap) har pekt på at tyskernes evakuering og nedbrenning av Finnmark under andre verdenskrig nærmest er usynliggjort av storsamfunnet. Etter krigen forbød sentrale myndigheter finnmarkingene å flytte tilbake, inntil det var avgjort om Finnmark faktisk skulle gjenoppbygges. Finnmarkingene trosset myndighetene og dro hjem likevel. Det skapte en dyp mistillit til sentrale myndigheter som «ennå er en del av bevisstheten i Finnmark», sa Bech til Aftenposten.

Finnmarkinger bør ikke «dyrke» denne identiteten, mener Olsen. Men er det ikke nettopp det finnmarkinger har gjort – fylkespolitikerne og i enda større grad folkeaksjonen For Finnmark?

Identitetspolitikk defineres som politisk aktivitet for en gruppe som deler en felles identitet og en felles opplevelse av urettferdig behandling og marginalisering.

Politikere og aktivister i Finnmark definerer seg dels som en etnisk, dels som en geografisk minoritet. De har felles erfaringer med ikke å bli sett og hørt av sentrale myndigheter. Finnmark er et nasjonalt offer. Når de knytter identiteten til et fylke, opplever de sentrale myndigheters vedtak om å «fjerne» fylket som en ny krenking. De krever særbehandling med begrunnelse i finnmarksidentiteten.

KOMMUNIKASJON. Populisme regnes også som en form for kommunikasjon, kjennetegnet av enkle, polariserte og verdiladede budskap. I folkets rettferdige kamp mot eliten må det brukes sterke ord. Dyrkingen av en egen finnmarksidentitet forsterket dette.

De som ytrer seg mot dem, står på elitens side mot folket, og vet dessuten ikke hva de snakker om, fordi de ikke kan forstå den unike finnmarksidentiteten.   

I en slik virkelighetsforståelse blir grove ytringer legitime, slik vi ser både i den offentlige debatten og særlig i ulike Facebook-grupper.

Det er helt vanlig å omtale rikspolitikere som folkefiender og landssvikere. Konflikten omtales som borgerkrig og det politiske systemet karakteriseres lett som et diktatur. Og rett ut av finnmarksidentiteten: Tvangssammenslåingen av Troms og Finnmark er verre enn Hitler-Tysklands okkupasjon.

Fem personer i Finnmark Aps styre utgjorde det knappe flertallet som avgjorde at partiet skulle stemme for å gå inn i fellesnemnda. De er blitt kalt judaser og svikere, kuppmakere og løgnere. Det legges ut bilder av galger på Facebook, med klar adresse. Og med en blanding av populistisk fremmedfrykt og identitetspolitisk logikk: Fylkesleder Kristina Hansen blir bedt om å dra tilbake dit hun kom fra – Færøyene. Hun er utlending og har ikke egentlig en ekte finnmarksidentitet.

DEMOKRATI. Populistiske bevegelser er en trussel mot demokratiet. Derfor er det viktig å forstå dem og å gjøre noe med årsakene.

Bevegelser som For Finnmark vil ha sin egen oppfatning av hvordan demokratiet skal være: Folkeavstemningen er uttrykket for folkeviljen, For Finnmark er selvbestaltede målbærere av denne folkeviljen og fylkestingets oppgave er å representere den politisk. I det ene Facebook-innlegget etter det andre drømmer de om et «selvstendig og fritt» Finnmark.

Men slik er ikke det norske demokratiet. Vi har et indirekte, representativt demokrati. Vi har en enhetsstat hvor nasjonale myndigheter setter rammene for lokalt og regionalt selvstyre. Lovverket sier klart at det er Stortinget som vedtar kommune- og fylkesstrukturen.

Dessverre har det rødgrønne flertallet i Finnmark fylkesting latt seg rive med av den populistiske bevegelsen i fylket. De har fulgt strømmen, og ikke vist politisk lederskap.

Kommuner og fylker kjemper for sine interesser overfor regjering og storting hver dag. Derfor er det helt legitimt at Finnmark fylkesting bruker alle muligheter demokratiet gir til å prøve å reversere Stortingets vedtak. Stortinget vedtok ny kommune- og regionstruktur i juni 2017. Etter valget i september ble det et nytt flertall av de rødgrønne partiene og KrF. Kommuner og fylker som ikke ønsket sammenslåing brukte naturlig nok den nye situasjonen til å prøve omkamp. Men KrF sto fast på sin støtte til regionreformen, og gikk imot reversering.

Dette vedtaket burde Finnmark fylkesting ha respektert, og startet arbeidet med sammenslåingen. Å nekte å følge opp et stortingsvedtak, slik Finnmark fylkesting har gjort gjennom 2018, er et brudd på de demokratiske spillereglene.

• Les også:Selvstyrets bergrensinger

Så kan den rikspolitiske situasjonen endre seg, slik den gjorde i høst, da KrF skulle velge side. Hadde de valgt regjeringsforhandlinger med Ap og Sp, ville regionreformen kommet i spill på nytt. I stedet blir det over nyttår forhandlinger om å gå inn i Solberg-regjeringen.

Det beste ville vært om det sto et bredt stortingsflertall bak grunnleggende endringer i kommune- og fylkesstrukturen. Da ville vedtaket hatt større tyngde og vært forutsigbart over tid. Både regjeringen og opposisjonen kan kritiseres for at de ikke lyktes med det. Men kommuner og fylker må likevel følge vedtakene.

TILLIT. Populismen i vår tid springer ut av svekket tillit til demokratiet og den politiske eliten. I Norge er tilliten ennå høy, ifølge internasjonale målinger, men Finnmark-striden viser at trenden også gjør seg gjeldende her i landet.

Hva kunne regjering og storting gjort annerledes i regionreformen? Det viktigste: Hatt nye oppgaver klare som kunne gjort behovet for større fylker mer forståelig for politikere og innbyggere.

De burde brukt mer tid på å involvere folkevalgte og innbyggere. Det ble satt av mye kortere tid til å høre innbyggerne i regionreformen enn i kommunereformen. Én grunn var nok at rikspolitikerne undervurderte innbyggernes tilknytning til fylkeskommunen – som viste seg særlig sterk i Finnmark.

Regjeringen foreslo først å bruke mer tid på inndelingen i nord, men partiene i Stortinget avtalte et raskere vedtak. Den tabben er grunnlaget for at Finnmark fylkesting fortsatt vurderer søksmål mot staten.

For å bygge tillit må den demokratiske deltakelsen styrkes. Avstanden mellom velgere og valgte må reduseres. Folkevalgte må representere bredden i befolkningen. De må involvere innbyggerne også mellom valg. Debatter og politiske prosesser må være åpne og brede.     

Her har lokale folkevalgte mulighet til å spille en viktig rolle, fordi de står nærmest innbyggerne.