Tolga-ordfører Ragnhild Aashaug har beklaget overfor de tre brødrene, senest etter framleggingen av granskingsrapportene mandag. Foto: Fredrik Hagen, NTB scanpix

Flere enn kommunen har ting å beklage

Kommentar. Tolga kommune gjorde feil i registreringen av Holøyen-brødrene som psykisk utviklingshemmede. Men at Fylkesmannen satte dem under vergemål, var en vel så stor tabbe.
12.2 2019 15:26
Feil diagnoser, feil registrering for tilskudd og feil bruk av vergemål er et ansvar som må deles på flere.

Det er først og fremst kommunen som er blitt stilt til ansvar, og ordfører Ragnhild Aashaug (Sp) fikk mye pepper for at hun var sent ute med å be om unnskyldning for at de tre brødrene mot sin vilje ble satt under vergemål.

Da granskingsrapportene fra Fylkesmannen i Vestland (Hordaland), Statens sivilrettsforvaltning og Statens helsetilsyn kom mandag, ble det fastslått at det langt fra er bare i kommunen det har skjedd feil.

• Les også:
Mæland om Tolga-saken: – Dette skal ikke skje
Tolga-gransker fant feil hos to av ti personer
Tolga-brødrene vurderer erstatningskrav

Den alvorligste feilen er opprettelsen av vergemålene, som Fylkesmannen i Hedmark er ansvarlig for. Vergemålsloven av 2013 har som utgangspunkt at vergemål skal være et frivillig hjelpetiltak, og det er lagt vekt på respekt for den enkeltes verdighet og integritet. De som får verge, skal samtykke skriftlig. Det gjorde ikke brødrene i Tolga.

For dem som ikke er i stand til å forstå hva et samtykke innebærer, ble det lagt til grunn at man kan tildeles verge uten samtykke og mot sin vilje – fram til vinteren 2017–2018. Da det skjedde en dreining i lovforståelsen, ifølge rapporten fra de statlige etatene. Nå praktiseres loven slik at det ikke kan opprettes vergemål mot noens vilje, heter det.

Fylkesmannen har i vergemålssaker en selvstendig plikt til utrede saken. I tilfellet Tolga baserte Fylkesmannen i Hedmark seg på uttalelser fra kommunelegen, som i legeerklæringene til de tre brødrene hadde krysset av for at de ikke hadde samtykkekompetanse. I et vedlegg – felles for de tre brødrene – skrev legen at hun ikke hadde innkalt brødrene personlig, og at det fikk være «opp til fylkesmannen å etterspørre nærmere informasjon ved behov». Det ble ikke gjort.

Fylkesmannen får kritikk av Statens sivilrettsforvaltning for å ha fattet vedtak om vergemål uten tilstrekkelig utredning, og for ikke å ha foretatt en selvstendig vurdering av brødrenes evne til å forstå hva samtykke til et vergemål innebærer. Også klagebehandlingen kritiseres når det gjelder sakene til to av brødrene.

Kommunelegen som skrev legeerklæringene som ble brukt i vergemålssakene, har vært underlagt tilsyn – av Fylkesmannen i Hedmark. Konklusjonen, som kom i februar 2018, var at legen hadde brutt helsepersonellovens krav til legeerklæringer, attester o.l.

Helsetilsynet har gjennomgått saken og kommet til at saksbehandlingen i tilsynssaken var forsvarlig, men har likevel kritiske merknader. Én av dem er at Fylkesmannen ikke undersøkte videre informasjon som de da ble kjent med.

Kommunen går selvsagt ikke fri for kritikk. Et viktig punkt i undersøkelsen har vært om kommunen har gjort feil i registreringene som gir 650.000 kroner i årlig rammetilskudd for hver person med psykisk utviklingshemming.

• Les også: Tolga-ordfører: – Oppriktig lei meg

Konklusjonen etter lovlighetskontrollen som Fylkesmannen i Hordaland foretok, ikke bare av sakene til Holøyen-brødrene, men alle de ti personene som ble registrert i årene 2013–2017, er at det ble gjort feil når det gjelder to av brødrene i noen år.

De uriktige registreringene har gitt kommunen 7 millioner statlige kroner den ikke skulle hatt, og det er selvsagt alvorlig. Men granskerne har ikke funnet grunn til å hevde at det ble gjort med hensikt, og de fastslår også at antallet var underrapportert før 2014.

Til grunn for feilregistreringene ligger rot med legeerklæringene. For eksempel ble det for to av brødrene i 2010 skrevet legeattester der det ikke er vist til diagnosen psykisk utviklingshemming, men hvor «psykomotorisk retardasjon» er nevnt i overskriften. Dette ser ut til å ha blitt forvekslet med «psykisk utviklingshemming» og brukt som diagnose.

Et annet problem som har betydning for registreringen, er diagnosekriteriet. Her er det konstatert svakheter som Helsedirektoratet må ta på sin kappe.

Hva som skal til for å registrere en person som psykisk utviklingshemmet, skal framgå av de årlige rundskrivene fra direktoratet, som har rådmannen og revisor som målgruppe. Fylkesmannen i Hordaland finner det derfor «påfallende at diagnosekriteriene, i de 20 årene denne ordningen har eksistert, har vært beskrevet uklart og unøyaktig».

Dette til tross for at Riksrevisjonen allerede i en rapport i 2003 påpekte at kriteriene var en hovedårsak til kommunenes problemer med å rapportere nøyaktig.

Rundskrivene kritiseres også for manglende presisjon om hvem som kan stille diagnosen som danner grunnlag for registrering og rapportering av antall personer med psykisk utviklingshemming.

Uklart er det også hva revisor skal kontrollere når det gjelder registreringen. Norges Kommunerevisorforbund mener for eksempel at kontrollen ikke skal omfatte medisinske vurderinger/diagnoser.

De tre statlige etatene bak rapportene påpeker altså svikt i flere ledd, samt følgefeil – som da en feilført diagnose ble videreført til vergemålssaken og innrapporteringen til staten.

De konstaterer videre at verken legen som skrev legeerklæringene i vergemålssakene eller Fylkesmannen, som skulle ta stilling til vergemålene, snakket med brødrene.

«Alle baserte seg å opplysninger fra andre. Å snakke med dem det dreide seg om, ville opplyst saken og bidratt til økt forståelse», heter det.

Granskerne advarer dessuten mot å tillegge enkeltperson egenskaper ut fra generelle betraktninger, som diagnose, hvilken historie personen har eller hvilken familie han tilhører. Informasjon de har fått, tyder på at beslutninger er fattet og tiltak gjennomført på grunnlag av muntlig informasjon – som telefonsamtaler som ikke er dokumentert.

Det framgår at kommunen i perioder har hatt problemer med å samhandle med brødrene Holøyen og deres nærmeste. Det har vært uenighet om behov og hva som ville være relevante tiltak. Familien har forklart at det skyldes at situasjonen har vært preget av mistillit. Dette er en situasjonen som kommunen er klart ansvarlig for, men feil diagnoser, feil registrering for tilskudd og feil bruk av vergemål er et ansvar som må deles på flere.

For veien videre gir rapporten flere anbefalinger som, hvis de blir tatt til følge, forhåpentlig vil bidra til at vi ikke får flere «Tolga-saker».

• Les også: Anbefaler å kutte PU-kriterium etter Tolga-sak

Delta i debatten

Vi setter stor pris på at du deler ny kunnskap, dine egne erfaringer og diskuterer med oss og andre lesere. Du må bruke ditt fulle navn for å delta i debattene. Debatten vil bli moderert i tråd med de presseetiske regler. Modereringen skjer i etterkant av publiseringen.