Lanseringen av NSBs nye navn i går vakte stor interesse og avstedkom mange reaksjoner. Foto: Berit Roald, NTB scanpix
Lanseringen av NSBs nye navn i går vakte stor interesse og avstedkom mange reaksjoner. Foto: Berit Roald, NTB scanpix
Denne artikkelen er over ett år gammel. Den kan inneholde utdatert informasjon.
Kommentar
Kommentarer gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Når merkevarebyggerne har inntatt offentlig sektor

Debatten om NSB som blir Vy, er underholdende, men forteller også at navn på offentlig eide selskaper betyr noe for mange. Det kan kommunesektoren godt notere seg.

Kolumbus gir assosiasjoner til sjøfareren som tenkte seg til India, men havnet i Amerika. Men Brakar og Snelandia?

Navnebyttet til statsselskapet har vært en snakkis rundt mange lunsjbord i dag. Ikke alle har fulgt tankegangen til konsernsjefen i NSB om at Vy skal henspille på framtidsvyer, ambisjoner og utsikter.

Pendlere har rast, morsomhetene har flagret. Navnebyttet har provosert dem som heller ville brukt millionene på tog som går i rute. Vitsemakerne har moret seg med å lansere navn som Bø på Skatteetaten og Fy på Høyesterett.

Andre har vist til ansvaret for kulturhistorien – NSB er et selskap med opprinnelse i 1883 som har hatt stor samfunnsmessig betydning. Men NSB har ikke ansvar for skinnegangen lenger, og i tillegg til togene driver de også busselskap. Dermed er navnet ikke lenger dekkende for virksomheten, men mange har vanskeligheter med å se at Vy er det også.

Navneskiftet til NSB er resultatet av en lang prosess med merkevarebyggere, som for lengst har gjort sitt inntog i offentlig sektor. Det er ikke lenge siden snakkisen var Equinor, eller Mesta og Bane NOR, nye navn som i motsetning til Nye Veier, for eksempel, sier lite eller ingen ting om hva selskapene driver med. En annen viktig forskjell er at folk flest forholder seg direkte og kanskje daglig til NSB, i motsetning til de andre selskapene.

Debatten har en verdi i seg selv. Den viser at folk har et eierskap til selskapet, og det er historie og kultur knyttet til navn. Men det er nedslående at statsselskapet har valgt å se helt bort fra at det nye navnet burde kunne knyttes til virksomheten det driver; å frakte personer og gods rundt i landet. At et selskap har vyer for framtiden er ikke akkurat enestående.

NSB valgte å se bort fra Språkrådets anbefaling om å velge et navn som entydig forteller innbyggerne hva selskapet driver med. Én grunn kan være at valget i realiteten var tatt da rådet ble koblet inn, en annen at de rett og slett ikke bryr seg.

For statlige organer har Språkrådet fastsatt retningslinjer til hjelp ved navneendringer, og rådet skal konsulteres på et tidlig tidspunkt. Selskaper som er helt eller delvis eid av staten, som NSB, har ikke denne konsultasjonsplikten, og plikter heller ikke – som statlige organer – å følge offentlige skriveregler eller målloven. Det er likevel gode grunner til å gjøre det.

Parallellen til NSB i kommunesektoren er de regionale transportselskapene, de som før gjerne ble kalt rutebil- eller båtselskaper. Også de er grepet av den nye tids trend – merkevarebygging – og vil ha catchy navn som signaliserer at de er moderne og framoverlente. I tillegg kommer at mange ikke er rene buss- eller båtselskaper lenger, men driver flere typer kollektivtransport.

Det har gitt oss navn som Kolumbus, FRAM, Tide, Brakar, Skyss, Kringom og Snelandia. Hva forteller de om selskapets virksomhet?

Kolumbus gir assosiasjoner til sjøfareren som tenkte seg til India, men havnet i Amerika. Tide skal kanskje antyde at vi kommer fram i tide, eller henspille på tidevann og dermed båt? Skyss er selvforklarende, Kringom gir reiseassosiasjoner og er i tillegg originalt. Men Brakar og Snelandia?

Kreativitet er bra, men varselklokker bør ringe når man kommer opp med fiffige navn som er uten snev av tilknytning til varen eller tjenesten som leveres.

Språksrådets retningslinjer påpeker at navn i staten har en viktig demokratisk funksjon, som «mentale knagger og kontaktpunkt mellom myndighetene og folket». Gjenkjennelse er viktig. Videre skal navnene følge rettskrivingen, og de skal altså være mest mulig gjenkjennelige og selvforklarende.

Dette er gode prinsipper som kommuner og fylkeskommuner med fordel kan bruke. Også regionalt og lokalt handler det om fellesskapsverdier som befolkningen har et eierskap til.