Takker ja til robåt, kan få yacht

Norsk oppdrettsnæring har hatt en formidabel utvikling siden 1970-tallet. I dag produserer Norge over halvparten av all atlantisk oppdrettslaks i verden, og vi eksporterte laks for 68 milliarder kroner i 2018. De ti største foretakene produserte nesten 70 prosent av all oppdrettsfisk som ble solgt i 2016.

I 40 år har oppdrettseierne ikke betalt noe ekstra for å bruke fellesskapets områder, slik det er for olje, gass og vassdrag. Og eiere av oppdrettsanleggene har betalt markedspris på havbrukstillatelser kun de siste årene. Fram til 2002 fikk de havbrukstillatelser gratis, mens de fra 2002 til 2012 stort sett har betalt et beskjedent vederlag.

Diskusjonen om hvorvidt oppdrettsnæringen skal betale mer skatt fordi de tjener godt på å bruke fjorder og havområder, har økt de siste årene. Derfor fikk 160 kommuner og ti fylkeskommuner 2,7 milliarder kroner fra Havbruksfondet i fjor.

Pengene kom etter at regjeringen solgte nye laksetillatelser. 80 prosent av inntekten fra salget gikk til laksekommuner og fylkeskommuner gjennom Havbruksfondet. Det var kommuner og fylkeskommuner som hadde lagt til rette for utvidelse av produksjon av laks, ørret og regnbueørret, som fikk penger.

Kommuner som Hitra, Steigen og Osterøy tok imot pengene med åpne armer og brukte dem blant annet på omsorgsboliger og nedbetaling av lån.

I år består Havbruksfondet av omtrent 450 millioner kroner, men det er håp i hengende snøre om mer. For i fjor ble Høyre, Arbeiderpartiet, Frp, Venstre og KrF enige om å utrede hele skatteregimet for havbruksnæringen, og Finansdepartementet satte ned et ekspertutvalg.

Utvalget skal vurdere minst tre ulike modeller av «lakseskatt», og utrede om skatten skal være statlig eller kommunal. Innstillingen skal være klar 1. november.

Men Høyre, Frp og Venstre sa nei til lakseskatt på landsmøtene i vår. De lyttet til havbruksnæringens advarsler om at en grunnrenteskatt vil svekke Norges konkurransekraft betydelig og undergrave kystens viktigste framtidsnæring. Havbrukseierne betaler allerede skatter og avgifter, blant annet markeds- og forskningsavgift. Dessuten, hvorfor skal oppdrettsanlegg betale ekstra skatt, og ikke vindkraft, eiendomsbransjen og reiseliv? De tjener også penger på områder som vi eier sammen, er noen av argumentene fra oppdrettsnæringen.

Landsmøtevedtakene innebærer ikke at fiskelykken er over for kommunene. Landsmøtet til KrF ba nemlig partiets stortingsgruppe om å vente med en beslutning til utvalgsinnstillingen er klar. Landsmøtet vedtok også at en vesentlig del av økte skatteinntekter bør tilfalle vertskommunen, og at en ren statlig ressursrentebeskatning er uaktuelt.

Vedtaket kan gi kommunene god vind i seilene i skattedebatten til vinteren. Samtidig er det grunn til å advare kommunene mot å hive ut en for stor trål. Hittil har det vært liten i diskusjon om premissene i Havbruksfondet; at pengene bare betales én gang, og at beløpet faktisk avhenger av at kommunen sier ja til ny oppdrettsvirksomhet.

Vi hører stadig om problemer med lakselus, at villaksen er truet og oppblomstring av alger, slik vi nå ser i Nordland og Troms. En rapport fra EUs mattrygghetsorgan (EFSA) slo i fjor fast at miljøgiftene som vi får i oss gjennom maten er mer helseskadelig enn antatt. En person på 70 kilo har etter et måltid på 185 gram oppdrettslaks nådd maksverdien av miljøgifter hun kan tåle, hvis vedkommende ikke skal ha større risiko for å pådra seg helseskader senere i livet, ifølge rapporten.

Mattilsynet holder fast på at fordelene ved å spise fisk klart oppveier den ubetydelige risikoen som dagens nivåer av de viktigste miljøgiftene PCB, dioksiner og kvikksølv og andre kjente fremmedstoffer i fisk representerer.

Men vi trenger en bærekraftig oppdrettsnæring. Næringen trenger å få has på sykdoms- og rømningsproblemene. En politikk som sikrer en miljøvennlig produksjon av sunn fisk, er best for alle parter, også kommunene. En slik politikk må være hovedmålet med en «lakseskatt.»