Vindkraftanlegg planlegges typisk i villmarksområder og andre verdifulle naturtyper. Nå øker protestene. Illustrasjonsfoto: Jan Kåre Ness, NTB scanpix

Vindkraftopprør i emning

Kommentar. Vindkraftanlegg i flere kommuner møtes med demonstrasjoner, protester og sivil ulydighet. Det er grunn til vente nye aksjoner på nye anlegg. Hva har skjedd?
9.5 2019 08:05
Motstanden handler ikke lenger så mye om støy og visuell forurensning, men om nedbygging av urørt natur.

Siden det første vindkraftverket i Norge ble ferdigstilt i 1998, har utbyggingen gått sakte, til tross for at det er gitt nesten 100 konsesjoner. En viktig årsak har vært dårlig lønnsomhet. Nå har dette snudd.

I 2018 ble åtte vindkraftverk ferdigstilt, og 13 anlegg var under bygging. I tillegg er det gitt konsesjon til 37 prosjekter der byggingen ikke har startet, ifølge NVEs ferske forslag til nasjonal ramme for vindkraften. Nå har mange av selskapene det travelt med å komme i gang før ordningen med subsidier gjennom grønne sertifikater avvikles i 2021.

Det kanskje mest synlige tegnet på den nye vindkraftmotstanden, fikk vi da Frøya kommune nylig sa nei til et anlegg som de var positive til i 2005. Nå er aksjoner i gang. Motstanderne viser til at turbinene som skal brukes, er mye større, og at kunnskapen om konsekvensene har økt.

Ikke lenge etter at aksjonene startet på Frøya, braket det løs også i Flatanger i Namdalen. Der prøver aksjonister å hindre hogst i forbindelse med bygging av en vei til det som blir Sørmarkfjellet vindkraftverk, med 38 turbiner, hver på over 145 meters høyde.

Nylig meldte Stavanger Aftenblad om skadeverk på anleggsmaskiner som brukes i forbindelse med utbygging av vindkraft i Sandnes.

På Sørlandet er en rettssak i gang der 12 privatpersoner forsøker å stanse et anlegg i Kvinesdal som krever ekspropriasjon av grunn.

Mye tyder på at det vil komme aksjoner flere steder når anleggsmaskinene ruller inn.

Motstanden handler ikke lenger så mye om støy og visuell forurensning, men om nedbygging av urørt natur og trusler mot artsmangfoldet. Vindkraftanlegg planlegges typisk i villmarksområder og andre verdifulle naturtyper, og installasjonene og veiene medfører store inngrep i sårbar og urørt natur.

Dette er kontroversielt, også blant miljøvernere med stort engasjement for klimaproblemene. Ifølge en ny FN-rapport, utgjør tap av natur og annen miljøødeleggelse en like stor trussel som klimaendringene, og mellom en halv og én million arter i verden kan være truet av utryddelse.

Med økte protester, er det også satt søkelys på prosessene som fører fram til konsesjon for vindkraft. NVE tar beslutningen, eller Olje- og energidepartementet, hvis saken ankes. Før dette skal berørte parter høres. Men hvem får gjennomslag?

En fersk forskningsrapport fra Fridtjof Nansens Institutt og NMBU konkluderer med at noen få aktører er sentrale i beslutningsprosessene: Grunneierne, utbyggerne og vertskommunen, mens miljømyndigheter og naturvern- og friluftsinteresser er blitt marginalisert.

Kommunene har vært positive til vindkraftanlegg i de fleste tilfeller der konsesjon er gitt; i 43 av 66 saker, ifølge de samme forskerne. Etter endringer i plan- og bygningsloven i 2008 mistet kommunene myndigheten over arealplanene for vindkraftanlegg og ble redusert til høringsinstans, men i praksis har de hatt vetorett, ifølge forskerne.

Der det har vært motstand, er konsesjon blitt frarådet eller avslått. Begrunnelsen har vært både hensynet til det lokale selvstyret og frykten for de vanskene motstanden ville skapt. Dessuten har det være så mange prosjekter i pipelinen at det har vært enkelt å finne kommuner med positive holdninger. Mange av kommunene med god vind, er små kystkommuner der utsiktene til inntekter fra anleggsperioden og eventuelt eiendomsskatt ønskes velkommen.

Demokratisk sett er det uheldig at uformelle prosesser tillegges så stor vekt. Ikke alle kommunestyrer – og deres velgere – har vært klar over egen innflytelse, med de konsekvenser det kan ha hatt for valg av strategier.

Mest problematisk, mener forskerne, er likevel uklarheten om hvordan NVE vekter ulike hensyn, som nasjonale energiinteresser mot naturvern. De har stort rom for skjønn, og det er vanskelig å spore vektleggingen i ettertid. Det gjør konsesjonsprosessen mindre gjennomsiktig og mindre forutsigbar.

Uklarhet rundt beslutningsprosessene kan være med på å forklare motstanden mot vindkraft på land. Samtidig ser det ut til at urørt natur og bevaring av arter og landskapstyper er blitt viktigere for folk enn før. Å se omfanget av de vindkraftanleggene som bygges i dag, kan også være en øyeåpner for mange.

Delta i debatten

Vi setter stor pris på at du deler ny kunnskap, dine egne erfaringer og diskuterer med oss og andre lesere. Du må bruke ditt fulle navn for å delta i debattene. Debatten vil bli moderert i tråd med de presseetiske regler. Modereringen skjer i etterkant av publiseringen.