Illustrasjon: Sven Tveit
Illustrasjon: Sven Tveit
Denne artikkelen er over ett år gammel. Den kan inneholde utdatert informasjon.
Kommentar
Kommentarer gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Folkets tjener og folkets leder

Enkeltsaker engasjerer og fører mennesker inn lokalpolitikken. Men når velgerne har sagt sitt og den engasjerte borger er blitt politiker, skal det plutselig styres, ledes og utvikles.

Som kjent er politikk den eneste profesjonen hvor forberedelser ikke er ansett som nødvendig.

Det er ingen grunn til å le av Trym Aafløy, bompengemotstander og kommende kommunepolitiker i Bergen, som under partilederutspørringen i Arendal ikke kunne si hva han mente om fritt brukervalg i kommunen.

Aafløy stiller, i likhet med tusenvis av andre ferske kandidater, til valg fordi de er ivrige og engasjerte. Ikke fordi de kjenner alle detaljer i kommunepolitikken.

Komplisert og kompleks

Det samme gjelder for 79 år gamle Berit Bøhn i Aure. Hun debuterer som andrekandidat på Senterpartiets liste. Hun forteller til Klassekampen at hun vil kjempe mot kutt i antall sykepleierstillinger og mot vindkraft.

Politikkens vesen er konflikt, men det som møter Bøhn og Aafløy, er en komplisert og kompleks kommunepolitikk. Kommunene er demokratiske organisasjoner som leverer vital velferd og grunnleggende infrastruktur. Budsjettene er store, kravene til politiske vedtak og tjenester er mange og detaljerte. Det fins ikke den debutant på årets lister som kan overskue alt dette. Heller ingen veteraner, for den del.

Det er i grunnen like greit. Da hadde kanskje både Aafløy og Bøhn tenkte seg om to ganger før de ivrig stilte seg til disposisjon ved valget. Som kjent er politikk den eneste profesjonen hvor forberedelser ikke er ansett som nødvendig. Slik må det være fordi lokalpolitikken må rekruttere bredt og mangfoldig. Det sikrer demokratiet legitimitet.

Normalt skiftes to tredeler av lokalpolitikerne ut ved hvert valg. I år blir det annerledes fordi det skal velges færre politikere til færre kommunestyrer og fylkesting. Men utskiftingen vil uansett være stor.

Ombud og leder

Jeg tror ikke bompengemotstanderen i Bergen eller helseforkjemperen i Aure ser på seg selv som ledere. Trolig betrakter de seg selv som ombud og folkevalgte representanter. Det er de, men folkets representanter i politiske organer er også folkets valgte ledere som skal utøve makt basert på det mandatet de har fått gjennom valg.

Raskere enn de aner det, skal de ferske lokalpolitikerne ta stilling til sammensatte saksforhold og omstridte spørsmål. De skal ta beslutninger som innbyggerne fester lit til, også når det er uenighet. Og de skal finne løsninger på tvers av skillelinjer.

Lokalpolitikerne legger sin egen troverdighet og tillit i potten når de utøver sin gjerning. Forsvinner tilliten til personen, trues legitimiteten til beslutningene. Dessuten står gjenvalget på spill for dem som ønsker det.

Det lokalpolitiske lederskapet krever like mye som det rikspolitiske lederskapet. Det handler om å brenne for noe, ha en retning for sitt politiske virke og kunne utøve godt skjønn.

Men på noen områder er kravene og utfordringene andre enn for aktørene på Stortinget eller i regjeringsapparatet. En åpenbar forskjell er nærkontakten med velgerne. Politikk er kontaktsport, også rikspolitikere i Norge møter velgere og innbyggere ofte. Men det daglige møtet med velgerne er lokalpolitikkens styrke – og svakhet.

Noen ganger kan velgerkontakten stå i veien for nødvendige beslutninger og nøkterne vurderinger. Andre ganger er den en påminnelse om at politikk har konsekvenser for enkeltmennesker.

Det som er likt, er at politikk i et demokrati som vårt, er en evig prioritering mellom gode formål. Denne prioriteringen er ikke blitt enklere selv om budsjettene er større og staten er blitt rikere. Det er fordi misnøyen stiger i takt med forventningene. Alle skal med – på budsjettet.

Administrasjonssjefen kan gjerne foreslå nedskjæringer og omprioriteringer. Men for de folkevalgte er det ikke like enkelt. De kjenner velgerne sine. De er utålmodige og kravstore. Det er velgernes rett. Så blir det politikernes oppgave å balansere hensyn og forklare hva prioriteringer og beslutninger innebærer. Det er derfor vi har valgkamp. På sitt beste opplyser den velgerne slik at de kan ta informerte valg i september.

Handlingsrom

Politikken påvirkes av mange krefter. For lokalpolitikerne er den statlige detaljstyringen kilde til evig frustrasjon. Enten er det bestemt hva pengene skal brukes til, eller så er det bestemt hva som skal gjøres, uten at det følger penger med.

Erfarne lokalpolitikere vet at slik er det. Da handler det om å finne det handlingsrommet hvor det er mulig å skape den endringen og forandringen som var utgangspunkt for det politiske engasjementet.

Det er ingen grunn til å tro at ikke Trym Aafløy og Berit Bøhn skal finne de åpningene de trenger for å nå sine mål. Det er det praktiske politikk handler om; å utnytte de mulighetene som byr seg. Dyktige politikere klarer det.

Agnar Kaarbø er forfatter og foredragsholder. Han har bakgrunn fra media og forvaltning. I 2018 ga han ut boken «Politisk lederskap – beretninger fra statsrådskontorene.» Kaarbø skriver gjestekommentarer i Kommunal Rapports nettavis i forbindelse med årets kommune- og fylkestingsvalg.