By mot land i klimapolitikken?

De store kommunene leder an med kutt i klimagassutslipp, med Oslo som primus motor. Det er bra, ikke bare for statistikken, men også for bylufta – tiltak mot CO₂-utslipp fra biltrafikken gir en tilleggsgevinst i form av renere luft og en triveligere by.

Men skal vi nå de reduksjonsmål vi har forpliktet oss til internasjonalt, har vi dårlig tid. Alle kommuner bidra, selv om det kan være vanskeligere å motivere til kutt der man ikke på samme måte som i byene opplever de lokale forurensningsproblemene som følger av veitrafikken.

Mange henger etter med mål, planer og tiltak. Nesten halvparten av kommunene har ikke satt seg klimamål, viste en undersøkelse Kommunal Rapport gjorde i sommer. En undersøkelse gjort av Framtida.no fra august, viste at bare tre av ti lokalpartier hadde mål om klimakutt.

Kanskje speiler mangelen på planer og ambisjoner den ulike bekymringen for klimaendringene i befolkningen? En kartleggingen av nordmenns syn på klima som CICERO Senter for klimaforskning i år presenterte for andre gang, viser at folk i Oslo og Akershus er langt mer bekymret enn folk i andre landsdeler.

At det er ulikt syn på miljøutfordringene i by og land, er ikke nytt. Det har vi for eksempel sett i synet på vern av natur, rovdyr og bompenger. Mange miljøtiltak, som redusert bilbruk, lavere kjøttforbruk, mindre flyreiser og opprettelse av nye verneområder, oppleves gjerne som en trussel mot vekst og utvikling i distriktene.

Men geografi og sentralitet er ikke hele forklaringen på skillelinjene. Befolkningssammensetning og utdanningsnivå spiller også inn. Mange distriktskommuner har en aldrende befolkning, og jo eldre man er, jo mindre bekymret er man for klimaendringene, viser CICEROs undersøkelse. Mens nesten 57 prosent av dem under 30 år er ganske eller veldig bekymret, gjelder dette bare drøyt 32 prosent av de over 60 år.

De er også slik at de med høyere utdanning er mer bekymret, og også mer villige til selv å gjøre noe for klimaet.

På den annen side; høy inntekt virker motsatt. Denne gruppen er de som er minst opptatt av klimaet og minst villig til å bidra selv.

Utfordringene vi står overfor er formidable, ikke bare i en framtid der områder på jorda blir ubeboelige på grunn av temperaturøkning og havstigning. Allerede i dag opplever vi også i Norge hyppigere og kraftigere uvær, flommer og skred med store skadevirkninger. Kommuner i distriktene rammes hardt. Det krever en rekke konkrete forebyggingstiltak nå, samtidig som vi må redusere utslippene som avgjør hvordan klimaet utvikler seg framover.

Vi forventer at politikerne går foran. De har en krevende oppgave, ikke minst fordi de må ha folket med seg. Da er det viktig at de tar lederskap og viser engasjement både i ord og handling – deres holdninger kan i seg selv bidra til å sette normer for miljøvennlig atferd. De kan dessuten bruke sine muligheter til å påvirke egne partier sentralt når nasjonale vedtak skal gjøres.

Konkret er det også mange tiltak politikerne kan initiere i egen kommune; redusere matsvinnet, ta i bruk elbiler, installere solcellepaneler, innføre enøktiltak, stille miljøkrav ved innkjøp og verne matjord og verdifull natur. Det er nyttig å utarbeide planer for utslippskutt og innføre årlige klima- og miljøregnskaper.

Mange kommuner, også i distriktene, har gått foran med gode klimatiltak. Overhalla er en slik kommune, som har markert seg sterkt med blant annet solcelleanlegg på egne bygg. Nå skal de i gang med versjon 3.0 av sin klima- og miljøplan. Andre bygger plusshus, dvs. bygninger som i løpet av sin levetid genererer mer energi enn de forbruker.

Plastforsøplingen av hav og kyst har vekket mange og mobilisert frivillige i hopetall, ikke minst i distriktene. Dette engasjementet kan kommunene bygge videre på, og omsette i tiltak mot bruk av engangsplast og krav til gjenvinning.

Byene har gått foran, også internasjonalt, og det er av stor betydning at tiltak settes inn der mange mennesker bor, jobber – og skaper store utslipp. Men hele landet må med, også distriktskommuner som ennå ikke har fått opp farten i miljø- og klimaarbeidet.