Ikke alle frivilligsentraler, som ofte er et møtested i lokalmiljøet, vil overleve når tilskuddet til driften går inn i kommunenes rammetilskudd, tror Jan Inge Krossli. Illustrasjonsfoto: Magnus K. Bjørke

Lag en frivillighetspolitikk

Kommentar. Når frivilligsentralene blir en del av kommunenes helhetlige frivillighetspolitikk, er det ikke sikkert alle vil overleve.
25.11 2019 08:04
Frivillig-sentralene er en ganske ny oppfinnelse og har ikke vært noen udelt suksess.

Kommunereformen har gitt kommunene ansvaret for det øremerkede statlige tilskuddet til frivilligsentralene. Det er blitt trappet opp til 200 millioner kroner fra 2017 og skal innlemmes i det ordinære rammetilskuddet fra 2021. Det pågår en debatt om hvordan pengene skal fordeles.

Norges Frivilligsentraler (NFS) har beregnet at mange mindre kommuner vil tape på at pengene skal fordeles gjennom innbyggertilskuddet. KS mener sjelden noe om fordeling av penger mellom kommuner, men landsstyret uttalte seg nylig «svært kritisk» til en slik fordeling.  

Kommunalminister Monica Mæland (H) mente i Stortingets spørretime sist uke at fordeling etter innbyggertall er det mest rettferdige, men at «andre måter» kan tenkes.  

Kanskje bør Mæland ta en ny runde med KS og NFS. Men merk at NFS primært vil ha støtte per sentral, som i praksis likner fortsatt øremerking. Andre mekanismer i inntektssystemet kan brukes, men faren er at kommuner som har valgt frivilligsentral som virkemiddel, favoriseres.

De 200 millionene bør heller ses som en overføring til kommunenes arbeid for å styrke hele frivilligheten, slik også ett av regjeringens mål er: Å gi kommunene et «mer helhetlig ansvar for lokal frivillighetspolitikk».

Frivillighetspolitikk er mye mer enn en frivilligsentral. Innenfor en helhetlig politikk kan det ikke være et mål i seg selv å beholde alle frivilligsentraler. De må vurderes som virkemidler etter lokalpolitisk skjønn.

Frivilligsentraler er en ganske ny oppfinnelse og har ikke vært noen udelt suksess. De ble til i en statlig prøveordning i 1991, og var tenkt som et bindeledd for frivillige, sosiale organisasjoner, skriver forsker Håkon Lorentzen ved Institutt for samfunnsforskning i rapporten Frivilligsentraler i nærmiljøet: Konkurrent eller katalysator? (2012).

Forsøket var løst i form og formål. Sentralene har aldri fått eller tatt en tydelig rolle, men blitt en hybrid mellom kommunen og de frivillige organisasjonene. Dagens 462 sentraler er ulike i både form og innhold. Problemet er at mange frivilligsentraler har levd sitt eget liv, med svak lokal forankring og i delvis konkurranse både med det frivillige organisasjonslivet og kommunens tjenestetilbud.

Frivilligsentralene ble skapt gjennom et statlig forsøk og er blitt holdt i live av et øremerket statlig tilskudd, som selvsagt har vært fristende for både kommunen og andre aktører.

Lenge før frivilligsentralene har det vært et yrende lokalt organisasjonsliv, innen kultur, idrett og friluftsliv og med sosiale, humanitære og politiske formål. Denne organiserte frivillige aktiviteten bør være kjernen i kommunens frivillighetspolitikk.

Statistisk sentralbyrå la sist uke fram tall som viser at frivillig arbeid skaper verdier tilsvarende drøyt 75 milliarder kroner. Dette enorme engasjementet er en kjemperessurs for ethvert lokalsamfunn, som lokalpolitikere bør utnytte kraften i best mulig.

• Les også: Hvordan skal frivilligsentralene utvikles videre? (debatt)

Kommuner vet hva det betyr å kjempe for lokalt selvstyre, og bør være de første til å anerkjenne at frivillig sektor også er en selvstendig samfunnsaktør. Frivillighetspolitikken må utvikles i dialog med organisasjonslivet: Først få kunnskap om aktiviteter og ønsker, og deretter legge til rette, koordinere og støtte. Kommunen kan ikke bestille frivillige til å løse kommunale oppgaver (kjøp av profesjonelle tjenester fra ideelle aktører er noe annet). Sammen kan kommunen og frivilligheten finne felles mål og interesser. Det kan være innenfor folkehelse og eldreomsorg, miljøvern og integrering. Flyktninger eller ensomme eldre kan kobles til sjakk-klubben eller turistforeningen.

Når kommunene får 200 millioner til frivillighet, bør de bruke anledningen til å utforme en helhetlig frivillighetspolitikk. Bare 14,7 prosent av kommunene har det, ifølge Frivillighet Norge.

I en slik politikk kan frivilligsentralene spille en viktig rolle som koordinator mellom organisasjonslivet og kommunen – slik rikspolitikere og forskere også mener de bør. En del sentraler fungerer slik i dag, andre steder kan det bli endringer og noen steder kan kommunen og organisasjonene komme fram til at de ikke vil ha en slik sentral.

Å legge ned en frivilligsentral betyr ikke at lokalpolitikerne er imot frivillighet. Tvert imot kan det være et bevisst valg om hva som er best for lokalsamfunnet.

Delta i debatten

Vi setter stor pris på at du deler ny kunnskap, dine egne erfaringer og diskuterer med oss og andre lesere. Du må bruke ditt fulle navn for å delta i debattene. Debatten vil bli moderert i tråd med de presseetiske regler. Modereringen skjer i etterkant av publiseringen.