Politisk tillit bygges lokalt

Demokratiet er under press globalt. Det ser vi i nyhetsbildet hver dag, og det viser undersøkelser. I Norge står det sterkt, men flere undersøkelser viser at det går feil vei også hos oss.

Sist uke publiserte Difi resultater fra den store innbyggerundersøkelsen de gjennomfører annethvert år. Den viser at tilliten til både lokale og nasjonale politikere er redusert fra 2017 til 2019. Nedgangen er størst for stortingspolitikere, og lokalpolitikere har høyest tillit på begge spørsmålene som blir stilt.

Innbyggerne har fått lavere tillit til at politikerne arbeider for innbyggernes beste og er mindre fornøyd med hvordan politikerne lytter til deres synspunkter. Politikerne har aldri skåret dårligere på tillit siden Difi begynte med disse undersøkelsene i 2010.

Men det er også positive resultater. Flere innbyggere svarer at de er interessert i politikk. Stadig flere er enige i at kommunen tar brukerne med på råd i utviklingen av tjenestene – men det er fortsatt bare en tredel som er enige.

På spørsmål om korrupsjon og favorisering skårer både nasjonale og lokale politikere bare så vidt på den positive siden av skalaen. Dette finner vi igjen i KS’ egen lokaldemokratiundersøkelse, lokalpolitikerne skårer lavest på pålitelighet.

«Det er altså en utstrakt oppfatning om at det foregår forskjellsbehandling i kommunene», skriver forsker Marte Winsvold ved Institutt for samfunnsforskning i sin oppsummering.

Kommunene skårer midt på treet på spørsmål om borgernærhet – i hvor stor grad innbyggerne mener de blir invitert til å delta i og påvirke politiske beslutninger mellom valg.

Det mest oppløftende med KS’ lokaldemokratiundersøkelse er de store forskjellene mellom kommunene. Noen er bedre enn andre. Dermed er det også mulig for dem som skårer dårlig å lære av de beste. Det er også målet med undersøkelsen.

Det norske lokaldemokratiet har historisk spilt en viktig rolle i å utvikle og utvide demokratiet nasjonalt. I lokale folkeavstemninger om alkohol fikk kvinner stemmerett først, og i nyere tid har kommuner gjort forsøk med stemmerett fra 16 år.

Kommunene har også spilt en viktig rolle i å utvikle nye politiske løsninger. Velferdsgoder fra trygder til barnehager er blitt innført i kommuner først, for så å bli nasjonale ordninger. Kommunene har igjen fått ansvaret for å utføre disse nasjonale velferdsoppgavene. Det er en tett forbindelse mellom det lokale og det nasjonale. Derfor kan økt tillit til lokaldemokratiet også styrke tilliten til det nasjonale demokratiet.

Nærhet til innbyggerne gir lokale partier og politikere større muligheter til å styrke lokaldemokratiet både i og mellom valg.

Tilliten til demokratiet er svekket fordi grupper opplever at de eller deres meninger ikke er representert i folkevalgte organer. Lokalt har det dukket opp partier som representerer grupper som pensjonister og kvinner, eller nye synspunkter på for eksempel bompenger og helsepolitikk.

Terskelen er lavere lokalt for å stille til valg og bli representert. Det er på mange måter bra, men det blir vanskeligere å styre med veldig mange partier i kommunestyret, og den politiske debatten blir opphetet når folk må protestere og starte egne partier for å bli hørt.

Derfor bør de etablerte partiene ta et større ansvar for at kommunestyret er representativt og for at politikken fanger opp interesser og synspunkter i lokalsamfunnet. Det kan de gjøre ved å åpne opp sine nominasjons- og programprosesser.

Ikke minst er det lettere lokalt, hvor forholdene er mindre, å involvere innbyggerne mellom valg. Nye former for innbyggermedvirkning kan prøves ut, og innføres hvis de er vellykket. Det kan øke tilliten til beslutningene og til politikerne som lytter til råd.

Men demokratiutvikling er ikke lett lokalt heller. Også medvirkning skal være representativ og rettferdig. Undersøkelsene hvor kommuner skårer dårlig på pålitelighet og korrupsjon, kan tyde på at enkelte grupper eller enkeltpersoner får lettere gjennomslag enn andre – også i administrasjonen.

Lokalpolitikerne må balansere ulike interesser i lokalsamfunnet mot hverandre. Alle relevante syn bør bli hørt. Så må de folkevalgte til slutt ta beslutningen. Alle vil ikke bli fornøyd med utfallet hver gang. Målet må være at de likevel er fornøyd med, og har tillit til, prosessen.