Kommunalt vindveto kan ryke
Hva er viktigst? Kommunal vetorett mot vindkraft eller nasjonens kraftbehov? Presset mot selvråderetten øker.
Statssekretær Elisabeth Sæther (Ap) i Energidepartementet var klar og tydelig da hun snakket om vindkraft i Arendal nylig. – Vi har ikke råd til at kommune etter kommune fatter prinsippvedtak mot vindkraft.
En nasjonal energipolitikk skal ha lokal legitimitet, men hvem skal ha siste ord?
Til syvende og sist påhviler det nasjonale politikere å sørge for en enhetlig energipolitikk.
I sommer skrev Europower at Norge for første på åtte år trolig ikke får en eneste ny vindkraftturbin. 17 norske kommuner har fattet prinsipielle vedtak mot vindkraft, flere uten utredning på forhånd.
Sæthers anliggende er at Norge trenger mer kraft. Vindkraftutbygginger kan gi oss noe av denne kraften forholdsvis raskt, i motsetning til atomkraft. Men kommuner vegrer seg for å si ja til vindkraft.
Arrangementet Sæther deltok på hadde på en optimistisk tittel: Hvorfor skal norske kommuner si ja til vindkraft? Arrangører var Samfunnsbedriftene Energi, IE & FLT, El og IT forbundet og Kraftfylka. De vil ha mer lokalt eierskap, etter modell av vannkraften.
Det kan bety større lokale inntekter og styring. De mener dessuten at bedre lokale prosesser kan bidra til at stemningen lokalt snur.
Det er lov for Sæther og arrangørene å håpe på mer lokal velvilje, men det er vanskelig å fornemme noe stemningsskifte. Dette er, for å si det forsiktig, en betent debatt.
Aktivistene, for eksempel i Motvind Norge, kommer aldri til å trappe ned motstanden. Industri- og næringspartiet har fortsatt mange lokalpolitikere som vil kjempe mot vindmøllene.
Sånn sett var det mer realisme i et annet arrangement samme dag i Arendal, i regi av Fornybar Norge. Spørsmålet der var: Har kommunene gjort seg fortjent til et vindkraft-veto?
Alle sentrale aktører, også Fornybar Norge, fastholder at kommunenes avgjørende myndighet er nødvendig. Det var jo nettopp manglende lokal forankring som gjorde at Solberg-regjeringen i 2019 la vekk forslaget om en nasjonal ramme for vindkraft i 13 områder.
Energiminister Terje Aasland (Ap) slo i februar fast, i et skriftlig svar til stortingsrepresentant Erlend Wiborg (Frp), at det er uaktuelt å tvinge kommuner som har sagt nei, til å snu.
Men som Åslaug Haga, leder av Fornybar Norge, antydet i et intervju i podkasten Kontrollutvalget tidligere i år; det går en grense for den lokale motstanden. Nå vil organisasjonen ha en lokal utredningsplikt for å unngå prinsipielle nei.
Energiminister Aasland støtter dette, selv om han holder fast på kommunens beslutningsmyndighet. Motvind Norge mener en utredningsplikt truer lokaldemokratiet.
Vel, alle saker må kunne utredes og vurderes i et demokrati, selv om noen har bestemt seg på forhånd.
Energikommisjonen slo fast at kommunene har hatt og fortsatt skal ha en viktig rolle i utviklingen av energisystemet. Det forutsetter ressurser og kompetanse lokalt. Kommisjonen foreslo blant annet å etablere et nasjonalt, brukerfinansiert kompetansesenter.
Der blir det støtte å få til konsesjonsbehandling, planlegging knyttet til lokal energiutnyttelse, samlokalisering av industri- og næringsaktører og effektivisering i bygninger og i industrien. I Arendal snakket flere om at det trengs regionale avdelinger av dette.
Spørsmålet er om den kommunale vetoretten vil stå seg i møte med nasjonens behov for mer kraft. En som er tilbøyelig til å mene nei, er Aaslands egen tidligere statssekretær, Amund Vik. Han sa nylig til nettstedet Montel at kommunene havner i skvis mellom motstandere av vindkraft og utbyggere.
– Det at kommunepolitikerne skal stå i den stormen, er en utilbørlig belastning, sa Vik.
På den andre siden må en nasjonal politikk ha lokal legitimitet. Kommunene må medvirke i prosessen. Med andre er vi nesten like langt, bortsett fra i spørsmålet om hvem som skal ha siste ord.
Energi, kraft, strømpriser og vindkraft er en giftig politisk cocktail. Mer enn den kommunale vetoretten ligger i potten. Men så lenge kommunene har denne retten, må det settes inn kraftfulle tiltak, slik at lokaldemokratiet kan håndtere vanskelige prosesser.
Til syvende og sist påhviler det nasjonale politikere å sørge for en enhetlig energipolitikk. De kan ikke skyve kommunene foran seg.