Kommunene svikter sikringsarbeidet tross lovkrav

Naturskader koster samfunnet milliarder hvert år, og klimaendringene forsterker utfordringene. Vi vet at det er samfunnsøkonomisk lønnsomt å forebygge fremfor å gjenopprette. Likevel bruker kommunene i dag nesten fire ganger mer ressurser på gjenoppretting enn på forebygging. Det er et paradoks.

Kommuner er etter naturskadeloven forpliktet til å sikre eksisterende bebyggelse mot naturskader, som flom og skred. Vi har derfor intervjuet flere kommuner om deres forståelse av denne rettslige plikten.

Undersøkelsen, som er publisert i boka Flom, skred og juss (2024), viser et markant avvik mellom gjeldende rett og lovgivers intensjon på den ene siden og kommunens forståelse og praktisering av ansvaret på den andre.

Ansvaret for sikring mot naturskader er etter dagens ordning ment delt mellom grunneier, kommunen og staten ved Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE). Ett av hovedproblemene viser seg å være at kommunenes rettslige plikter ikke samsvarer med hvordan ansvaret forstås i praksis.

I dag praktiseres det ingen reell ansvarsdeling. Kommunene er etter naturskadeloven § 20 forpliktet til å sikre mot naturskader. I realiteten tolkes ansvaret ofte mer begrenset. Dette gjelder særlig i tilfeller hvor NVE ikke yter tilskudd.

Ansvarsfraskrivelse skjer selv i situasjoner hvor det foreligger et konkret sikringsbehov. Gjeldende insentivstruktur fører til en «vente og se»-tilnærming, hvor både grunneiere og kommunen avventer at staten påtar seg det praktiske og økonomiske ansvaret for sikringstiltaket.

NVE kan ikke alene bære samfunnets behov for å sikre eksisterende bebyggelse mot naturskaderisiko, da statsbudsjettets rammer ikke dekker sikringsbehovet. I overkant av halvparten av søknadene om tilskudd til sikringstiltak får i dag avslag, selv om flere av tiltakene er samfunnsøkonomisk lønnsomme. Handlingslammelse sammenholdt med klimaendringene illustrerer et økt behov for å styrke insentivene til å dekke restrisikoen.

Manglende kunnskap, kompetanse og kapasitet er barrierer mot at kommuner iverksetter sikringstiltak i situasjoner hvor NVE ikke gir tilskudd. Selv i tilfeller hvor staten yter tilskudd, sliter kommunene med å betale distriktsandelen.

Våre intervjuer med kommunene viser at de fleste mener det er grunneiers ansvar å sikre. Men når kommunene selv sliter med å påkoste sikringstiltak, er det ikke opplagt at grunneier heller har ressursene som kreves. Kommunene har en klar hjemmel for å flytte tiltakskostnaden over på grunneieren, men refusjonskrav fremmes sjelden.

Det viser seg at sikring ikke gis prioritet sammenlignet med arealplanlegging, risiko- og sårbarhetsanalyse og akutt beredskap. Kommunene er i hovedsak rigget for drift. Det som brenner mest, prioriteres, og det å være proaktiv faller ned på prioriteringslista. En systematisk og planlagt tilnærming til sikring mangler.

Samtidig finnes det heldigvis drivere som er egnet til å motivere kommunen til å forebygge. Deling av fagkompetanse, kommunale klimatilpasningsnettverk og bedre data og verktøy for å kunne se bekymringsmeldinger og andre risikofaktorer i sammenheng kan være effektivt.

Som et viktig ledd i klimatilpasningen må ansvaret for å forebygge mot naturskader plasseres hos kommunen. For å styrke insentivene må kommunen samtidig bli satt i stand til å sikre. Det kan skje med økt lokal kunnskapsbistand, samarbeid og samfinansiering med berørte grunneiere.

Vi foreslår også bedre finansierings- og forsikringsløsninger og sanksjoner for manglende tilsyn og vedlikehold av sikringstiltak. I tillegg trengs mer effektiv behandling av bekymringsmeldinger. Fornuftig klimatilpasning fordrer at den forebyggende innsatsen intensiveres. Da trengs både økt forskning og politisk prioritering i tiden fremover.