Kommuner vil gjøre det tryggere å dø hjemme

Mange kommuner jobber med å tilrettelegge for at mennesker som ønsker det skal få dø i eget hjem. Derfor er det nyttig at det nå er laget modeller som kan hjelpe kommunene for å legge til rette for at dette kan skje på en verdig måte.

Å være hjemme kan bidra til trygghet og ro i livets siste fase, og mange ønsker å dø hjemme. Likevel skjer mange dødsfall på sykehus. Dette tyder på at det er et potensial for å øke andelen planlagte hjemmedødsfall.

Mitt inntrykk er at kommuner generelt snur seg rundt og får til mye når behovene oppstår. Men når mange mennesker ønsker å dø hjemme, og det likevel skjer i relativt få tilfeller, må vi se på hindringene.

To ting mener jeg må på plass for å legge til rette for hjemmedød:

• Et godt tjenestetilbud som pasienter og deres familier kan føle seg trygg på.

• Døden må være noe vi kan snakke om, både når døden nærmer seg, men også generelt i samfunnet.

Utviklingsprogrammet Hjemmetid og hjemmedød skal bidra til at flere kan tilbringe mer tid hjemme og også få muligheten til å dø hjemme, hvis de og deres pårørende ønsker det.

Kommunene Gjøvik, Karmøy, Kongsberg og Trondheim har jobbet med modeller for hjemmetid og hjemmedød. De har erfaring og kompetanse innen lindrende omsorg. Helsedirektoratet mente derfor de var godt rustet til å utvikle modeller for hjemmetid og hjemmedød som kunne være nyttige også for andre kommuner.

Kommunene har jobbet med et helhetlig tilbud. I tillegg har de valgt lokale løsninger, som for eksempel:

• Gjøvik har lagt hele modellen sin som en del av kvalitetssystemet.

• Kongsberg har laget rutiner for å legge informasjon i kjernejournal for å lette samhandling mellom spesialisthelsetjenesten og kommunen.

• Karmøy har laget nydelig informasjonsfolder med nyttig informasjon til innbyggerne i kommunen.

• Trondheim har jobbet med samhandling i det palliative forløpet.

Erfaringene fra de fire kommunene viser at en stor andel av hjemmeboende eldre pasienter kan defineres som palliative pasienter. For eksempel var halvparten av pasientene i hjemmetjenesten i Kongsberg å regne som palliative.

Å legge til rette for hjemmedød krever samarbeid mellom en rekke aktører. Etablerte rutiner og samarbeidsarenaer fører til tydelig ansvarsfordeling og en felles forståelse av pasientens behov. Dette gjelder alt fra symptomlindring og medisinsk behandling til støtte for pårørende og koordinering av tjenester.

Kommunene i prosjektet har jobbet med å lage et helhetlige system basert på byggeklossene de allerede hadde på plass. De samlet data om hjemmedødsfall og erfaringer med dagens rutiner og samarbeidsformer og analyserte og så styrker og svakheter ved eget tilbud.

Gjøvik kommune fikk for eksempel forslag fra det tverrfaglige teamet om hva hver enkelt kunne bidra med og hvilke tiltak de burde ta i bruk.

De laget så en modell som de benytter i det kliniske arbeidet. Denne er lagt i det digitale prosedyreverket i kommunen. Hver «boks» er klikkbar og får fram en tekst og de prosedyrene som gjelder det valgte tema. Når alt er samlet på ett sted, er det lett tilgjengelig for alle som er involvert.

Gjøvik kommune har også trent de ansatte i å bruke forhåndssamtaler som er et viktig verktøy for å snakke om døden, og hva som er viktig for brukerne. De har også en plan for kompetanseheving.

Også Trondheim kommune har laget et planleggingsverktøy for hjemmetjenesten. Den gir støtte til helsepersonell som skal gjennomføre forhåndssamtaler. De kan også legge planer som skal sikre oppfølging av pasienten og pårørende. Ved å ta i bruk verktøyet kan helsepersonellet rundt pasienten bli tryggere i sin rolle.

Senter for omsorgsforskning har som en del av utviklingsprogrammet arrangert samlinger og webinarer med tematikk som har vært nyttig for kommunene. Her har kommunene også delt erfaringer.

Kommuner er ulike. Likevel mener jeg at arbeidet de fire kommunene har gjort, har ledet fram til gode modeller som er til inspirasjon for andre. Så må andre kommuner lage den modellen som passer for seg.