Død over rådmannen – leve fylkesmannen!

Det er noe typisk over vår håndtering av kommuner og lokaldemokrati. De er amtmannens døtre.

Når kommunesammenslutning står på dagsordenen, styres arbeidet av fylkesmenn. Slik har det vært i alle reformforsøk de siste 100 år.

Når vi nå skal få ny kommunelov, hvem leder arbeidet? Selvsagt en tidligere fylkesmann.

Intet galt sagt om fylkesmennene personlig. Det er kloke og erfarne folk i våre fylker. Men de er statens menn og kvinner, ikke kommunenes.

Forslaget til ny kommunelov illustrerer at kommunene er nasjonens viktigste arena.  Ved siden av straffeloven kommer dette til å bli en av våre mest omfangsrike lover.

Utredningen er på et halvt tusen sider. Det er riktignok bare 32 paragrafer, men lovteksten fyller 35 tettskrevne sider.  Mye handler om å holde kommunene i ørene, hvor fylkesmannen vil spille en sentral rolle.

Det er for eksempel fem sider med lovtekst om økonomistyring, men knapt et ord om kommunens rett til å bestemme sine egne inntekter gjennom beskatningsfrihet, som er et kjernespørsmål knyttet til selvstyre, vitaliteten i lokaldemokratiet og maktforholdet mellom stat og kommune.

«Innenfor rammene av nasjonal økonomisk politikk bør kommuner og fylkeskommuner ha frie inntekter …», står det i paragraf 2.2. En slik formulering vil vekke begeistring selv i Finansdepartementet.

Etter at Norge i lang tid har stått i den europeiske skammekroken fordi vi er det eneste land som ikke har anerkjent det lokale folkestyret i sin grunnlov, vil Stortinget nå rette opp fadesen.

Kommunelovutvalget gjør også hederlige og rosverdige forsøk på å styrke det såkalt kommunale selvstyret og kommunestyrets rolle. Takk for det. Men ingen statsorganer kommer til å miste nattesøvnen av denne teksten.

Dette lovforslaget er i virkeligheten en videreføring av hovedtrekkene i en lang rekke av lovrevisjoner slik vi hadde i 1921, i 1938, i 1954 og i 1992. Derfor var kommunalministeren lutter smil ved overrekkelsen.

Det er selvsagt flere elementer i lovforslaget som er positive. Utvalget ønsker å styrke kravene til åpenhet og habilitet. Deltakelse og utsyn er avhengig av innsyn og legitimitet.

Etter min oppfatning er det også positivt at utvalget vil overlate til kommunene selv å avgjøre om ordføreren skal velges ved direkte valg. Ordføreren er jo fellesskapets og hele lokalbefolkningens viktigste talsperson og ikke en partiadvokat.

Men her kommer nok Stortingets partigrupper til å steile. Slike viktige spørsmål bør avgjøres bak lukkete dører partiene imellom. Det må da være grenser for folkestyre og innsyn.

Utvalget bruker mye tid og plass til spørsmålet om navn og begreper. Det forrige kommunelovutvalget forsøkte å fjerne formannskap som betegnelse på kommunestyrets viktigste hjelpeorgan. Men da satte Stortinget foten ned. Klokt.

Dette lovutvalget foreslår ingen endringer. De sier at begrepet riktignok ikke er kjønnsnøytralt, men at det «er et historisk begrep og organ, og det har en egenverdi å ivareta navnet».

Når det derimot gjelder rådmann, er utvalget nådeløst. Dette begrepet må bort, og her skal ikke gjelde noen kommunal frihet. Nå skal det hete kommunedirektør. Utvalgets flertall argumenterer med kjønnsnøytralitet og likestillingshensyn.

I vår tid er antallet kvinnelige rådmenn heldigvis blitt mye høyere enn før, men jeg har ikke møtt noen som føler seg diskriminert av tittelen. Med som tidligere rådmann er jeg vel inhabil.

I dagens kommunelov står det bare at kommunen skal ha en administrasjonssjef, men nesten alle kommuner har valgt betegnelsen rådmann.

Begrunnelsen er nettopp den samme som utvalget bruker om formannskapet. Det er et gjenkjennelig og historisk begrep som folk vet hva er.

Rådmann ble benyttet i lokalforvaltningen allerede på 1500-tallet, i moderne tid brukt i kommunene i snart 100 år, lovfestet i 1938. Betegnelsen råd er også godt fordi det i tillegg til administrasjon, er en rådgiver for kommunestyret.

Og skal man først ta tak i kjønnsnøytralitet, burde man i tilfelle manne seg opp til å gjøre det over hele fjøla. For eksempel gjelder det betegnelsen fylkesmann, uten at jeg har notert meg noe initiativ i den retning. 

Det samme gjelder sivilombudsmann, lagmann, lensmann, embetsmann, jordmor, helsesøster, styrmann, sendemann og styrmann m.fl.

Men utvalget vil altså tømme rådmannen ut i det store hav av direktører, og dermed styrke befolkningens oversikt og gjenkjennelighet når det gjelder offentlig forvaltning. At vi allerede har om lag tusen kommunaldirektører, vil gjøre dette enda klarere.

Mange vil si at utvalgets intensjon om å klargjøre administrasjonssjefens personalansvar er viktigere enn hvilken betegnelse som benyttes.

Men én av lovutvalgets intensjoner har vært å bruke et språk alle kan forstå, og begreper folk flest kan gjenkjenne og forholde seg til. Det er utvalgets beste råd.