Er staten på vei ut av planstrategiarbeidet?

Plan- og bygningsloven (PBL) er igjen gjenstand for endring. Vårt anliggende er at Kommunal- og moderniseringsdepartementet (KMD) vil fjerne den sentrale godkjenningsordningen av de regionale planstrategiene (RPS).

RPS er nå det eneste obligatoriske dokumentet regional planmyndighet skal utarbeide, og godkjenningsordningen er det eneste formaliserte dialogpunktet mellom regional planmyndighet og stat i PBL.

KMD hevder de vil fjerne godkjenningsordningen som et bidrag til forenkling og delegering av makt, fordi nasjonal stat er treg til å godkjenne og fordi staten er lite flink til å bruke godkjenningen til å signalisere statlig politikk. Forslaget kan derfor forstås som å anerkjenne dagens praksis med manglende forpliktelse mellom regional planmyndighet og statens virksomheter.

Et flertall av fylkeskommunene er enige, siden det likevel bare er ett departement (KMD) som er godkjenningsorganet og ikke regjeringen.

Da synes alle å være fornøyde. Men burde vi være fornøyde på vegne av RPS-arbeidet og regional planlegging?

Den regionale planleggingen har vært en av de mest kritiserte planformene i Norge, helt fra fylkeskommunens start som regional planmyndighet (fylkesplanleggingen). Kritikken har særlig vært rettet mot planenes manglende effektivitet og fleksibilitet.

Fylkeskommunen som planmyndighet har ikke klart å få nasjonal og regional stat til å delta forpliktende, verken i prosessene fram til vedtatte regional planer eller i implementeringen av de samme planene. Dels kan dette skyldes at fylkeskommunene ikke klarere har tatt lederrollen sin, dels at en stadig mer oppsplittet regional stat og en lite samordnet nasjonal stat har unndratt seg slike forpliktelser.

Regional planstrategi ble innført i PBL av 2008 for å bøte på dette. Fylkene skal gjennom RPS lage en strategi for hvilke regionale eller interkommunale planer som det er nødvendig å utarbeide i fireårsperioden, basert på en vurdering av både fylkets egne utfordringer og nasjonale forventninger.

Planarbeidenes formål, og hvilke aktører og myndigheter som skal bidra i planleggingen, skal være beskrevet i RPS (§ 7-1).

Godkjenningsordningen (§7-2) skal blant annet bidra til at sentral stat godkjenner og forplikter både seg selv og sine egne regionale enheter til deltakelse og oppfølgingsansvar i det forestående planleggingsarbeidet basert på gjeldende nasjonal politikk.

I høringsnotatet «Forenkling av plandelen av plan- og bygningsloven» fra KMD er ikke regional stats medvirkning i det regionale planarbeidet særlig drøftet. Vi har foretatt en analyse av dagens regionale planstrategier og departementets godkjenning av disse.

Vår analyse viser et annet bilde enn det KMD presenterer, nemlig at godkjenningene dreier seg om påpekninger av statlig politikk med konsekvenser for den regionale planleggingen. Vi ser at alle relevante departementer har deltatt og dermed bidratt til sårt nødvendig nasjonal samordning.

Vi ser også at godkjenningsordningen gir tilbakemelding om endringer til RPS-ene – både om hva som bør endres og hvordan.

Godkjenningsordningen innebærer en klargjøring av og nasjonal tilslutning til regional stats rolle i planarbeidet. Godkjenningsbrevene legger vekt på å kunne «kvittere ut» regional stats forpliktelse i det kommende planarbeidet, noe som er viktig for planenes samlete gjennomføringskraft.

I godkjenningsbrevene kritiserer departementet de RPS-ene som ikke gjør «utkvittering» mulig, og understreker at mangelen har konsekvenser gjennom at de statlige virksomhetene begrenser sin medvirkning kun til sitt sektorområde (etter §3.2). Dermed er ikke statlige virksomheter forpliktet til å delta med et bredere samfunnsutviklingsperspektiv i planleggingen. Dette vil kunne bety en svakere gjennomføringsevne, altså en svekket effektivitet.

KMD vil erstatte godkjenningsordningen av RPS med obligatoriske møter i prosessen. All erfaring og forsking viser at «å samordne gjennom samtale» ikke er tilstrekkelig for samhandlingen mellom nivåene fylkeskommune og stat, verken for gjensidig forpliktelse i planleggingen eller effektiv gjennomføring av tiltakene i planen.

Vår oppfatning er at det er nødvendig å opprettholde godkjenningsordningen for å forplikte statlige virksomheter (øke effektiviteten) og som en samordningsarena mellom departementene om regional samfunnsutvikling.

Vi støtter en dialogordning mellom fylkeskommune og stat som institusjonaliseres gjennom loven. Faren ved å avvikle godkjenningsordningen er at staten iverksetter andre fragmenterte og avtalebaserte løsninger på siden av loven for å oppnå nødvendig samordning og forpliktelse mellom autonome og mangslungne statlige virksomheter.