Fylkeskeiserne uten klær

Det finnes 19 fylkeskommuner i Norge, alle med en tung administrasjon og en pompøs politikermasse.

Det er fristende å mene at politikermassen er tung også, men bare fysisk. Bevertningen på fylkespolitiske wine & dine-møter, som i mange fylker varer over flere dager, har en tendens til å få politikerne til å ese ut. Slik sett har fylkesnivået bare økt sin tyngde, men bare slik sett.

I oktober 2013, da jeg fortsatt var fylkestingsrepresentant, var jeg på en fylkestingssamling som startet med bevertning ved oppmøte klokka 09:30. På programmet sto det også bevertning klokka 11:30, 13, 17:30 og 19:30. Det var en forholdsvis lang økt uten mat mellom klokka 13 og 17.30, men som helhet var det flere pauser med bevertning enn det var saker å behandle.

Annen type tyngde enn den enkelte fylkespolitikerens vekt er det vanskelig å få øye på når man snakker om fylkespolitikk. Det er allment kjent i partiene at fylkespolitikere er politikkens kjerneavfall. Til fylket nomineres de som man ikke vil ha i kommunen, og de som ikke er gode nok for Stortinget.

Fylket er også en fantastisk leke- eller gravplass for gamle ordførere som ikke helt har klart å gi slipp på sin politiske karriere. Et dalende politisk virke avrundes med utmerket bevertning i fylket. Hvorfor slippe inn de yngre, når man selv føler at man fortsatt har så mye å bidra med? Og for all del – i fylket behøver man ikke å bidra så mye heller.

At hele fylkesnivået fremdeles eksisterer som et folkevalgt nivå, skyldes fylkespolitikerne selv. De er inkorporert i tunge verv i sentral- og landsstyrer i alle partier og sørger for å bevise hvor viktig nettopp deres arbeid er. Sannheten er at ytterst få hadde merket noe om landet ikke hadde hatt en eneste fylkespolitiker, naturligvis med unntak av fylkespolitikerne selv. De hadde mistet sin livsløgn om å gjøre noe viktig, alle middagene – og, ikke minst, godtgjørelsene.

Det er nemlig ganske fett å være folkevalgt i fylket. Spesielt i Møre og Romsdal er det ekstremt lønnsomt å være fylkespolitiker. Møre og Romsdal fylkeskommune bruker rundt 25 millioner kroner i året på politisk virksomhet. Hele 11 av 47 fylkestingsrepresentanter mottar godtgjørelser på mer enn en halv million kroner i året. Fremskrittspartiets gruppeleder Frank Sve i Møre og Romsdal forsvarte milliongodtgjørelsene med at fylkespolitikerne velger vekk en bedre betalt karrierevei i næringslivet.

For en livsløgn! Flere år på fylkestinget kvalifiserer ikke akkurat til næringslivet, om til noen verdens ting.

Det paradoksale er at de fylkeskommunale godtgjørelsene har økt år for år, til tross for at fylkespolitikernes ansvarsområde stadig er blitt innsnevret. Fylkeskommunene har mistet ansvaret for sykehusene, rusomsorgen og barnevernet.

At oppgaver er redusert har ikke hatt konsekvenser for antallet heltidspolitikere eller godtgjørelsene. Tvert imot. Godtgjørelsene og antallet heltidspolitikere har heller økt i takt med den fallende substansen. I Oppland fylkeskommune sitter det fem fulltidspolitikere. Da sykehusene fortsatt var under fylkespolitisk kontroll, hadde man én fulltidspolitiker, fylkesordføreren.

I 2015 vedtok denne nåværende gjengen med fem rødgrønne fulltidspamper at ikke engang det var nok – fylkesordføreren trengte en politisk rådgiver, selvsagt fra Arbeiderpartiet. Man kan spørre hva som blir det neste. Kanskje rådgiver for fylkesvaraordføreren også?

Det er også noe tvilsomt, kanskje til og med uetisk, over at fylkespolitikere fastsetter godtgjørelsene sine selv. I fylkestingene er det mange politikere som har vært med lenge. De har levd av, og lever fremdeles av, politiske posisjoner. Politikk er for mange ikke bare et verv, men et levebrød. Det er politikerne selv som har utviklet og forhandlet fram disse fordelene som de selv drar nytte av.

Da heltidspolitikeren Maj Stenersen-Lund (SV) i Hedmark ble konfrontert med at hun tjente 200.000 kroner mer enn en heltidspolitiker i nabofylket Oppland, svarte hun: «Det er opp til politikerne i Oppland å avgjøre hvor mye de skal tjene.» Nettopp.

De høye godtgjørelsene kan ikke begrunnes med høy synlighet. Velgerne kjenner ikke til sine fylkespolitikere. De har ikke engang stemt på dem – valgdeltakelsen ved det siste fylkestingsvalget var 55,9 prosent! Det forteller hvor lite som står på spill.

Spør man folk på gata, kan de ikke navngi en eneste fylkespolitiker. De kan ikke nevne en eneste fylkespolitisk sak heller. Dette til tross for flere fulltidspolitikere som har all verdens tid til å markedsføre seg selv og sine saker. Kan det skyldes at det er så lite å markedsføre?

Flere fylkesting har begynt å streame sine møter på nettet. Det er ikke helt gratis, det heller. Web-overføring av fylkestingsmøter har vært – vel å merke – et sterkt ønske fra fylkespolitikerne selv, ikke fra innbyggerne. Fylkespolitikerne har argumentert for at web-overføring øker synligheten deres. De bestemmer over mindre og mindre, men ønsker å ha mer og mer synlighet for det lille de driver med.

Fylkespolitikerne har ikke klart å kapre folkets interesse til tross for fulltidsverv og fulltidsgodtgjørelser, men ser ut til å tro at deres traurige møteseanser får folket til å benke seg foran dataskjermene. Folk vet ikke hvem de er, folk er ikke interessert i hva de driver med, men synlige skal de være.

Aldri før har så mange politikere puslet med så lite og fått så mye penger for det. De små keiserne har virkelig ikke klær på seg.