Illustrasjon: Sven Tveit
Illustrasjon: Sven Tveit
Denne artikkelen er over ett år gammel. Den kan inneholde utdatert informasjon.
Kronikk
Meninger i kronikker står for skribentens regning.

Hvordan skal vi forebygge terror?

Når friheten er under angrep, kan vi ikke svare med å ta friheten fra enkeltgrupper i samfunnet. Når demokratiet er under angrep, kan vi ikke svare med udemokratiske holdninger og regler.

Vi må minne hverandre på at vi ikke må gi fra oss de verdiene som vi i utgangspunktet ønsker å forsvare, og som er under angrep.

De to siste årene har vi levd i et hardt presset Europa. Terrorangrepene har kommet på løpende bånd, og også i Norge har terrortrusselen vært hevet til høyeste nivå med uttalelser fra øverste ledelse om at et terrorangrep er nært forestående.

I dag sier PST at faren for et terrorangrep er noe redusert – men den store utfordringen har vært at terroristene som har stått bak de senere angrepene i Frankrike og Belgia, de har vært født og oppvokst i landene. De kan fritt ta seg rundt i EU- og EØS-land, og det er den største frykten til alle etterretningstjenester i Europa.

Terrorisme er den verste formen for vold i sin natur, nettopp fordi den angriper de mest sentrale verdiene i samfunnet vårt. Terroristene angriper friheten, demokratiet og følelsen av trygghet. Gjennom bevisst å rette seg inn mot sivile mål, rammer den vilkårlig og fullstendig uten grenser. Målet til terroristen er å spre frykt og framtvinge et skille mellom ulike grupper i samfunnet.

Hvis vi tar ISIL, for eksempel, så er deres mål å danne en verdensomspennende islamsk stat, og deres ønske er at alle verdens muslimer skal verve seg og gjøre denne utopiske staten til en realitet.

Nazistene med Hitler i spissen hadde som mål å «rense den germanske rase», mens ISIL har som mål å skille rettroende muslimer fra de vantro.

For at ISIL skal kunne oppnå dette, er de avhengig av at alle verdens muslimer ser på Vesten og «de vantro» som sine fiender, og at tilliten mellom disse gruppene i samfunnet blir så tynnslitt som mulig.

Ved å skape denne utryggheten og presse politikere opp i et hjørne, håper ISIL å presse gjennom hardere og tøffere regler spesielt rettet inn mot muslimer. De ønsker at det skal bli så hardt og vanskelig som mulig å leve som en muslim i Vesten.

Heldigvis har verden ansvarlige ledere, og det er få som lar seg lure til å gjennomføre disse tøffe, diskriminerende tiltakene. Det eneste eksemplet som kan nevnes, er Donald Trump, som blant annet har tatt til orde for å nekte muslimer innreise i USA.

Ved å sørge for at amerikanske muslimer føler seg uønsket i eget land, håper ISIL at det skal bli enklere å overtale dem til å sette seg på et fly til Syria og verve seg til deres islamske stat. Donald Trump tror helt sikkert han er tøff mot ISIL og viser handling der andre tier og framstår som maktesløse, men han klarer ikke å se at hans retorikk og diskriminerende planer bidrar til å gjøre rekrutteringsgrunnlaget til ISIL større. Det handler rett og slett om å overbevise hverandre om at man er i en sivilisasjonskrig der tiden for dialog og kompromisser er forbi.

Frykt er en mektig følelse som gjennom historien flittig er blitt brukt i propagandaøyemed av ekstreme og ytterliggående grupper for å skape en idé om at det i bunn og grunn handler om overlevelse. Det handler om å overbevise mennesker om å legge lokk på sine moralske og etiske begrensninger fordi man står ovenfor en så forferdelig skjebne at målet helliger midlene. Du får rett og slett dine følgere til å tro at det ikke finnes noe alternativ til det man kjemper for, og at verden er svart-hvit, uten nyanser, og at du er den eneste som kan redde den fra ondskapen.

Samtidig som frykt er en følelse som lett kan manipuleres, er den også en naturlig følelse vi alle har i oss, og det er ikke rart at mange er redde for at terroren skal ramme oss, når vi ser den ramme Charlie Hebdo, flyplassen i Belgia, konserthus i Paris og strandpromenaden i Nice.

Det er ikke rart folk skanner folkemengden når de er på konsert eller ser mange samlet på ett sted. Det verste vi kan gjøre er å legge lokk på følelsene eller forsøke å fortelle hverandre at det er galt å være redd.

Det vi burde gjøre, og som vi har stort potensial til å bli flinkere på, er å anerkjenne hverandres frykt og holde oss selv og hverandre litt i skinnet. Vi må minne hverandre på at vi ikke må gi fra oss de verdiene som vi i utgangspunktet ønsker å forsvare, og som er under angrep. Når friheten er under angrep, kan vi ikke svare med å ta friheten fra enkeltgrupper i samfunnet. Når demokratiet er under angrep, kan vi ikke svare med udemokratiske holdninger og regler.

Enkelt og greit må vi holde hverandre ansvarlige for det vi lovet hverandre etter 22. juli 2011: Å verne om og slå ring rundt de verdiene som gjør vårt samfunn trygt, inkluderende og godt for alle.