Illustrasjon: Sven Tveit

De nye selvbyggerne

Kronikk. Det er mulig: Sentralt i Trondheim er det bygd fem familierekkehus til en pris av 3 millioner kroner. Totalt.  
8.9 2016 09:00
Levende og vitale byer er tjent med noen boligprosjekter som legger andre verdier til grunn enn høyeste bud.

Sommeren har vært preget av nyhetssaker knyttet til boligprisvekst og økende boligmangel, med saker om hvordan investorer og velstående foreldre kupper markedet, og hvordan utsiktene for førstegangskjøpere blir stadig dystrere.

Eiendomsmeklerne spår videre prisøkning, og viser til areal- og tomteknapphet i sentrale strøk, befolkningsøkning og sendrektighet i utbyggingstakten.

I dette bildet kan man kanskje ikke forvente mye alternativ tekning, eller eksperimentell boligutvikling som kunne ha gitt innpass til flere grupper på markedet. Likevel finnes det ett hederlig unntak: På Svartlamon i Trondheim har nyutdannete arkitekter fått spillerom til å sette diplomoppgaven sin ut i livet – fra idékonsept til snart realisert byggeprosjekt.

Fem rekkehus er akkurat nå under oppføring. Ikke i regi av et bedrestilt entreprenørfirma med en kapitalsterk boligutvikler i ryggen. Nei. Her hamrer og snekrer kommende leietakere egenhendig, under kyndig veiledning fra en byggmester. Til sammen sju voksne og sju barn skal flytte inn. Samtlige hus skal stå ferdige før jul i år.

– Prosjektet tilbyr en annen måte å skape seg en bolig på. Heller enn å flytte inn i et ferdighus, bygger beboerne boligen selv og får dermed innsikt i hele prosessen. Samtidig må de sette seg inn i verdivalgene som tas, sier arkitektene Haakon Haanes og Trygve Ohren til Byavisa.no i Trondheim.

De to er prosjektledere og utgjør det nyopprettete arkitektkontoret Nøysom, sammen med Cathrine Johansen Rønningen. Nøysom mener det er behov for – nettopp – en mer nøysom arkitektur. Kontoret etterlyser et mer ansvarlig forhold til ressurser og forbruk, samt at flere stiller spørsmål ved hva man er villige til å betale for.

Samlet budsjett for de fem rekkehusene er 3 millioner kroner (!). Med unntak av at formen utenpå er bestemt, og selve rørføringen til bad og kjøkken, er det opp til beboerne å bestemme romløsning og materialer på innsiden.

Kreativt gjenbruk er et stikkord. Flere av beboerne har skaffet vinduer og dører selv. Husene kan imidlertid verken kjøpes eller selges. Selvbyggerne får kun leie, mens Svartlamon boligstiftelse står som eier. Stiftelsen er med på å ivareta overordnete mål for Svartlamon, definert som byøkologisk forsøksområde av Trondheim kommune.

Svartlamon er, og skal være, en alternativ bydel med stort rom for eksperimentering, forsøk og utprøving, skriver Trondheim kommunes nye nettmagasin Trondheim 2030.

Så kan man innvende at selvbyggeri ikke passer for alle. Det er for krevende. For vanskelig. For tungt.

De fleste grunneiere vil vel dessuten tjene penger på tomtemeterne sine, framfor å være idealistiske. Sistnevnte gjelder for så vidt for Oslo kommune. Her hadde man en gyllen muligheten til å utvikle Hausmania til Oslos eget byøkologiske kvartal, i tråd med Svartlamon. I konseptet lå det ambisjoner om deltakelse og mye egeninnsats.

Slik kommer det ikke til å gå. Hausmania er så godt som vedtatt solgt til en av Oslos ledende private utviklere.

Dette er synd. Levende og vitale byer er tjent med noen boligprosjekter som legger andre verdier til grunn enn høyeste bud, og ikke minst, boligområder der også mer individuelle uttrykk får komme til syne. Internasjonalt er det absolutt interesse for denne typen prosjekter, særlig rettet mot unge leie- og kjøpegrupper.

I Helsingfors i Finland er det mangel på rimelige hus og leiligheter, men stiftelsen Oranssi har fått til en ordning med det offentlige der de får kjøpe og overta sliten bygningsmasse for en overkommelig sum. Til gjengjeld pusser de opp byggene selv, og tar inn unge leietakere som forplikter seg til å bidra med noe tilbake til fellesskapet.

Stiftelsen sitter på ett- og toromsleiligheter, og beboerne er fortrinnsvis studenter, men også noen familier, i større boenheter. Erfaringene med Oranssis prosjekter har vært såpass gode at kommunen etter hvert har tilbudt stiftelsen å kjøpe og sette i stand flere bygg til formålet.

Et annet aktuelt, liknende prosjekt er i Leipzig i Tyskland, der situasjonen er motsatt – overskudd på tomme hus og leiegårder. Organisasjonen HausHalten e.V. får forvalte noen av dem, og etablerer såkalte «wachterhaus», der leietakere må være forberedt på å gjøre langsiktige investeringer i boligen i form av rehabilitering, men til gjengjeld får leie til gunstige vilkår.

Leipzig har mye historisk bygningsmasse. HausHaltens innsats betyr vern og verdiskapning, framfor forfall.

Det er noe med å kunne se forbi ferdighuskatalogene og utviklerprospektene som selger behagelige, men serieproduserte leiligheter til skyhøye priser. Som arkitektene i Nøysom påpeker: Å sette spørsmålstegn ved hva man er villig til å betale for, og å kunne få muligheten til å bidra og skape verdiene selv.

Delta i debatten

Vi setter stor pris på at du deler ny kunnskap, dine egne erfaringer og diskuterer med oss og andre lesere. Du må bruke ditt fulle navn for å delta i debattene. Debatten vil bli moderert i tråd med de presseetiske regler. Modereringen skjer i etterkant av publiseringen.