Æreskultur må ikke hindre jobb

«Den unge generasjonen er håpet for at vi skal lykkes med integreringen», sier jeg ofte.

Det er ikke like lett å integrere voksne, spesielt kvinner hvis de har mange barn. Det er ikke alltid enkelt å få seg venner, jobb eller å lære seg norsk. Men, vi må aldri gi opp de menneskene som kommer hit. Mange lykkes til tross for at de kom hit som voksne og ikke hadde skolegang fra før, mens andre ikke orker og gir opp.

Det er lettere å integrere de yngre. Jeg er så heldig at jeg reiser mye rundt i Norge og treffer mange unge innvandrere som har lykkes. Jeg har møtt utallige unge menn og kvinner som er ivrige etter å lære seg det norske språket, og som raskt ønsker å lære seg mest mulig om det norske samfunnet.

Mange bruker bøker og bibliotekene flittig. De søker jobber og gjør alt de kan for å lykkes, men flere forteller at det er vanskelig å få norske venner.

Flere forteller også at i en æreskultur kan det være noen i miljøet som ikke liker at du vil integreres. Det kan være at miljøet ikke liker jobben du har fått, og at de truer med å utestenge deg hvis du ikke slutter i jobben. Æreskulturen er ofte en kollektiv kultur der folk blir en flokk der man ikke må gjøre noe som er annerledes.

Ei ung kvinne på rundt 20 år ringer og sier at hun er fortvilet. Hun har bodd i Norge noen år og har lært seg bra norsk, gått på skole og søker nå jobber. Men hun sliter med miljøet hun kommer fra. Hun får stadig høre at hun prøver for mye, og at hun har blitt for norsk. Hun får ofte høre at hun ikke må glemme hvor hun kommer fra og hvilken religion hun tilhører.

Denne ungen damen har ikke familie i Norge, men det er personer som ringer fra Norge til hennes foreldre i Somalia og forteller at deres datter er ødelagt og at hun ikke er muslim lenger. Grunnen er at hun har en jobb der hun selger alkohol. Hun har mistet venninner som sier de ikke vil bli sett sammen med en jente som henne. Hun har blitt kontaktet av menn som ser på henne som en hore.

Personlig er hun ikke opptatt av hetsen, hun er mer opptatt av å klare seg selv. Hun er glad hun har fått flere av kollegaene som venner, hun tjener sine egne penger og leier en liten koselig hybel.

Det er bekymringsfullt når ungdom som henne jobber hardt og målbevisst, men blir hetset av personer fra samme opprinnelsesland, selv om de verken har sett hverandre eller kjenner hverandre.

Mange, som denne unge kvinnen, sliter ekstremt. De blir presset til å si opp sine jobber, de blir truet med utestengelse, og de mister venner. De føler seg motarbeidet fordi de har «feil» jobb.

En ung mann jeg møtte for en stund siden, fortalte at han kom fra en svært religiøs familie, og han fikk valget mellom familien eller jobben. Hans foreldre bodde heller ikke i Norge, men hadde tydelig blitt kontaktet av personer som mente det var viktig at foreldrene han fikk vite hva han jobbet med her i Norge.

Han hadde fått jobb i en omsorgsbolig, og en del av jobben var å pleie både kvinner og menn. Dette var uakseptabelt for foreldrene hans, deres sønn skulle ikke stelle nakne kvinner. Denne unge mannen har nå begynt å snike seg inn og ut fra jobb. Han vil ikke miste kontakten med sin familie, og lyver nå for familien om at han har sluttet i jobben. Men hver dag på jobb frykter han at noen skal se ham og sladre til familien hans.

Denne unge mannen og mange andre ungdommer vil klare seg på egen hånd, de vil jobbe og tjene egne penger – de fortjener ikke å leve i frykt, de fortjener ros.

Mange unge mennesker blir forsøkt hindret i å ta egne avgjørelser, de blir forsøkt hindret i å ta egne frie valg. Jeg vet mange ikke orker slikt press og velger å slutte å jobbe og blir en del av Nav-statistikken.

Her har Nav en stor utfordring, de må ikke la personer slippe unna praksisplasser eller jobber med religionen som unnskyldning. Det blir feil når en person nekter jobben, mens en annen person fra samme opprinnelsesland tar jobben. Skal noen «slippe unna», mens den som tar jobben skal bli hetset og plaget?