Når kjønn er hva vi opplever oss som

Da Canada høsten 2016 tok initiativ til en føderal lovendring som vern mot diskriminering på grunn av kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk, kalt «Bill C-16», fikk Jordan B. Peterson, en professor i psykologi, nok. I september 2016 la han ut et privat opptak av sin tredelte forelesning «Fear and the Law», der han gjorde det klart hva han syntes om det nye lovforslaget.

Etter ytterligere et avisinnlegg svarte hans arbeidsgiver, Universitet i Toronto, med å ilegge den tidligere Harvard-professoren to advarsler. Dette førte til over 140 artikler fra professorens meningsfeller og -motstandere, tusenvis av innlegg i sosiale medier og flere – til dels voldsomme – demonstrasjoner og debatter på og utenfor universitetets campus.

Det hele kulminerte i midten av mai i år med en lengre høring i senatet hvor 24 vitner, herunder professor Peterson selv, forklarte seg. Deretter ble «Bill C-16» vedtatt 18. mai. Hva skapte alt dette engasjementet?

Norge vedtok den samme sivile lovgivning i 2013, men da uten at noen knapt løftet et øyebryn. Det norske lovforbudet mot diskriminering av transkjønnete rammer enhver tilsynelatende nøytral praksis, handling eller unnlatelse som fører til at personer stilles dårligere enn andre på grunn av kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk.

Med kjønnsidentitet sikter lovgiver til hva slags kjønn vi opplever oss selv som. Denne opplevelsen kan være i samsvar eller bryte med ens biologiske kjønn. Med kjønnsuttrykk menes hvordan kjønnsidentiteten bevisst eller ubevisst uttrykkes eller oppfattes av andre, for eksempel med stemme, klær, kroppsspråk, sminke eller frisyre.

Det ligger nær å lese dette som at lovgiver dermed mener kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk ikke lenger hovedsakelig handler om biologi, men om hva den enkelte selv oppfatter seg som.

For et par år siden meldte flere internasjonale medier at Facebook i USA og Storbritannia hadde utvidet listen til over 50 valgbare kjønnsidentiteter på profilbildet. For å bidra til mer likebehandling er det også lansert en rekke alternativer til de tradisjonelle personlige pronomener: zie/sie (he/she), zim/sie (him/her), zir/hir (his/her), zis/hirs (his/hers) og zieself//hirself (himself/herself).

Retningslinjer som gir veiledning i likebehandling av transseksuelle, synes å ha blitt en fast del av reglementet til kanadiske utdanningsinstitusjoner. Flere av dem anbefaler en mer inkluderende bruk av det personlige pronomen – heller enn å benytte «he/she», anbefales det mer nøytrale «thea». Lærere og ansatte oppfordres også til å bruke den transseksuelle personens ønskete personlige pronomen, heller enn det vedkommende er registrert med i fødselsregisteret.

Motstanden mot slike føringer og milde pålegg, utgjør kjernen i professor Petersons opprør. Han ser slike pålegg som del av et mer vidtrekkende angrep på objektivitet og biologi, og ikke minst som et angrep på den grunnleggende ytringsfrihet innen forsking og undervisning.

Han advarer mot en «slippery slope» i retning av en autoritær overstyring av den individuelle tanke og ytringsfrihet.

Da han i et avisinnlegg i november 2016 uttalte: «I will never use words I hate, like the trendy and artificially constructed words ’zhe’ and ’zher’», svarte Universitetet i Toronto med å ilegge ham to advarsler; den ene for å minne ham på at ytringsfriheten måtte praktiseres innenfor menneskerettigheter fastsatt i lov, den andre for å minne om at dersom han ikke benyttet studenters og ansattes individuelt foretrukne personlige pronomen, ville dette kunne innebære ulovlig diskriminering.

I den grad det skulle være tvil, fikk han rundt årsskiftet forsikringer om at han fortsatt beholdt sitt professorat. Like etterpå var han tilbake i undervisningen.

Petersons meningsmotstandere mener han leser diskrimineringsloven som en viss annen leser bibelen. De påpeker at det tross alt ikke handler om annet enn å verne om og behandle en utsatt gruppe med respekt og verdighet.

Et ordtak sier at «when the US sneezes, the world catches a cold». Dette kan ha vært tilfelle for Canadas lovaktivitet og debatt, som på dette området etterfulgte USA.

Her i landet har vi i snart tre år hatt det samme sivile diskrimineringsvernet i lov som Canada innførte med sin Bill C-16. Så langt har vi imidlertid ikke opplevd like utbredt bruk av retningslinjer for «best practice» når det gjelder likebehandlingsarbeidet overfor transseksuelle. Trolig står slike retningslinjer for tur også hos oss. Om vi da får debatten med på lasset, vil tiden vise.

For øvrig leverte regjeringen denne våren sitt forslag om å samle alle de fire diskrimineringslovene i én lov. Dette medfører at våre regler om likebehandling av transseksuelle igjen skal behandles i Stortinget. Det kan også her bli interessant å følge med på om den intense debatten i Canada vil få betydning.