Illustrasjon: Sven Tveit

I år stemmer jeg på Bente

Kronikk. 100.000 norske barn lever i fattigdom. Likevel er de lite egnet som åte i valgkampen. Riv bomstasjonene, forby tigging og kast ut flyktninger er så mye enklere.
8.6 2017 15:31
Politikere bør be om at velgerne måler dem på hva de gjør for de svakeste i samfunnet.

«Bente» gikk i parallellklassen min på barneskolen. Hun hadde matpakke, men ikke melkekort. Hun fylte år, men inviterte ikke til bursdag. Hun var eventyrlysten, men dro ikke på ferie. Hun var aktiv, men ikke med i korps eller turn.

Jeg tenkte ikke på det da jeg var ti, men i dag vet jeg hvorfor det var sånn. Det blir stadig flere Bente-er i Norge. Stadig flere fattige barn i verdens rikeste land. Tall fra SSB viser at andelen er tredoblet siden årtusenskiftet, fra 3,3 prosent – til 10 prosent. To av ti bor i Oslo, og blant barn med innvandrerbakgrunn, vokser 38 prosent opp i fattigdom. Det er her den største veksten ligger.

Fattigdom er et vanskelig ord, og hverdagsfattigdom er et slitsomt liv. Å være fattig i Norge er ikke det samme som å leve i den bunnløse fattigdommen vi ser mennesker flykte fra i Syria – eller leve med i Somalia. Med noen få unntak har også de fattige i Norge en materiell levestandard som er bedre enn de fleste i verden.

Å være fattig i verdens rikeste land er å være barn som vokser opp uten mulighet til å gå i bursdag, fordi man ikke har råd til gave. Uten mulighet til å invitere venner hjem, fordi man skammer seg over hvordan det ser ut. Uten mulighet til å svare på hva man har gjort i sommerferien, fordi man ikke har noe å fortelle.

For noen betyr det at de ikke kan delta på fritidsaktiviteter, for noen betyr det at de har dårlige boforhold, for andre betyr det at de ikke har mulighet til å gå i barnehage eller SFO. At disse barna kanskje har mat i kjøleskapet og varme i leiligheten, gjør ikke fattigdommen mindre reell, opplevd og skambelagt.

Men fattigdom er ikke bare et mål på forholdet mellom inntekter og utgifter. De som havner nederst på den finansielle rangstigen, havner ofte nederst også på andre rangstiger. De mistrives oftere på skolen, færre av dem har en bestevenn, de har økt risiko for å droppe ut av skolen og for å bli arbeidsledige. Det gjør fattigdomsspørsmålet sammensatt. Det handler om velferdspolitikk, om oppvekstpolitikk, om integreringspolitikk og om arbeidsmarkedspolitikk. Om å sikre god helse, utdanning, anstendige boforhold og foreldrene arbeid. Og det handler om utenforskap, skam og psykisk helse.

Når antallet barn i fattige familier vokser, så gjør vi ikke nok av det som virker. Selv om vi vet at den største økningen kommer som en konsekvens av flere innvandrere, gjør ikke det barna mindre fattige eller mindre viktige. Å gjøre det mulig for alle – uavhengig av økonomi og av bakgrunn – å delta på fellesarenaene i samfunnet, er en av de viktigste og vanskeligste pliktene politikerne har. Politikere som bør be om at velgerne måler dem på hva de gjør for de svakeste i samfunnet.

Johan Castberg sa i en valgtale i 1908:

«(…) det, som rettfærdigheten hjelper, det har ret til at løfte sig op, ret til at bli løst ut fra fattigdommen, undertrykkelsen. Det er ikke en naade, det er en rett.»

Det er mer enn 100 år siden de «Castbergske barnelover» ble vedtatt i Stortinget. I samtida vakte den en motstand det i dag er vanskelig å forstå, men barnelovene står fremdeles som en påle i utviklingen av det norske velferdssamfunnet. Loven hadde og har som formål å beskytte de små barn. Herfra og til evig tid.

Å løfte barn ut av fattigdom er et ansvar som bør falle oss tyngre for brystet enn tiggerkopper og bomstasjoner. Det finnes ikke ett enkelt svar – like lite som det finnes enkle svar på klimautfordringene. Men i likhet med klimasaken, finner man heller ikke politisk vilje til å gjøre noe med problemet, dersom det ikke får noe av plassen til sakene som i dag er billig åte i valgkampen.

Spørsmålene med de enkle svarene, er ikke alltid de viktigste spørsmålene. Bente og de andre uten stemmerett, bør alltid være viktigst for de med stemmerett. Jeg er sikker på at Johan Castberg ville sluttet seg til det med disse ord fra behandlingen av barnelovene for 100 år siden:

«(…), for det er det viktigste; det er det som ligger under og bærer denne sak, at det er retfærdighet den vil, og at den vil beskytte de smaa barn.»

 

Eva Kvelland er markeds- og kommunikasjonsansvarlig i Stine Sofies Stiftelse, men skriver i denne spalten på vegne av seg selv. Red.

Delta i debatten

Vi setter stor pris på at du deler ny kunnskap, dine egne erfaringer og diskuterer med oss og andre lesere. Du må bruke ditt fulle navn for å delta i debattene. Debatten vil bli moderert i tråd med de presseetiske regler. Modereringen skjer i etterkant av publiseringen.