Økt vekt på det lokale i kommunevalgene

Den første lokalvalgsundersøkelsen var i 1995, og den er senere blitt gjentatt ved hvert valg fram til 2015. Dermed er det mulig å studere bevegelser i opinionen gjennom to tiår.

Valgkampen i 1995, selve startpunktet, fulgte jeg med årvåkenhet. Jeg var nemlig den som på Institutt for samfunnsforskning hadde ansvaret for den første undersøkelsen.

Fra mange hold ble det klaget over rikspolitikkens dominans. Partiledere – som ikke stilte til valg – stjal oppmerksomheten fra de lokalpolitiske kandidatene. Kommunene var dessuten nedlesset med statlig pålagte oppgaver. Det lokale spillerommet ble stadig mer innsnevret.

Resultatene, som formidlet velgernes syn på styrkeforholdet mellom det lokale og det rikspolitiske, gav imidlertid liten støtte til det forventede utfall om rikspolitikkens dominans. Mange mente åpenbart at valgkampen hadde dreid seg om lokale forhold. Og, det var lokale faktorer som ofte var utslagsgivende for partivalget.

Men en tvil kunne melde seg. Kanskje ville bildet endre seg etter hvert som tiden gikk. Muligens hang velgerne igjen i gamle forestillinger. Ville de etter hvert skjønne at toneangivende journalisters påpekning av rikspolitikkens sterke avtrykk på lokalvalgene var riktige?

Det gikk imidlertid motsatt vei. I løpet av de 20 årene er, ifølge velgerne, vekten på lokale forhold tiltatt.

To spørsmål stilt i alle undersøkelsene er sentrale. Det ene om hva som telte mest ved valg av parti: Var det lokale saker, rikspolitiske saker eller personer på lista eller allmenn tillit til partiet? Andelen som nevnte lokale saker økte fra 29 til 43 prosent. Det skjedde i første rekke på bekostning av alternativet «personer på lista».

Det andre spørsmålet er om valgkampens karakter: Var den preget av rikspolitiske eller lokalpolitiske saker, eller en blanding? I 2015 svarte 72 prosent «for det meste lokale saker», en økning på rundt 10 prosentpoeng. Et resultat som i første rekke kom som følge av at stadig flere i folkerike kommuner delte utkantkommunenes oppfatning av et sterkt lokalt innslag i valgkampen. Mellom sentrum og periferi skjedde en harmonisering.

Å forklare dreiningen mot det lokale er ingen enkel oppgave. Fasit fins knapt. Et utgangspunkt tas i velferdsoppgavene. De har ved alle valgene vært valgkampenes viktigste tema, og her finner vi kommunenes viktigste oppdrag; ivaretakelsen av velferdsoppgaver.

Over tid har kommunens forhold til velferdsstaten endret seg. En studie av de lange linjene i utbyggingen av velferdsstaten konkluderer med en utviklingslinje «fra lokalisme til statsdominans» (Grønlie). Sterke kommunale initiativ er en forbigått fase. Kommunene er etter hvert mer og mer blitt et redskap for statlig pålagte velferdsoppgaver.

Men som produsent og leverandør av velferdsoppgaver, blir kommunen den som har ansvar for å levere varen. Ingen liten oppgave. Og, om velferdsoppgavene oppfattes som statsborgerlige rettigheter – hevet over den partipolitiske strid – blir leveringsdyktighet desto mer sentralt.

Velferdsstaten er formet av en velferdspolitikk som bestemmes nasjonalt, men som i stor grad implementeres lokalt. Her er en forklaring på at velferdsoppgavene oppfattes å ha en klar lokal forankring.

En støtte gis i lokalvalgsundersøkelsene. De som sier at en av velferdsoppgavene – som eldreomsorg, skole, barnehage – var viktigst for valg av parti, svarer systematisk oftere enn andre at det var en lokal sak som avgjorde valget av parti. 

Et annet spor som forfølges for å forstå økt vekt på det lokale, er nye velgervaner. Det har skjedd en markert økning i listeretting av kandidater. Flere og flere gir listekandidater tilleggsstemmer eller slengerstemmer.  I 1995 var det 27 prosent, i 2015 47 prosent.

Økningen er i første rekke et resultat av endrede vaner i de folkerike kommunene, der nettopp dreiningen mot det lokale markerer seg klarest. I utkantkommuner, derimot, har det alltid vært en høy rettefrekvens.

Hvordan kan så økt listeretting tolkes som økt vekt på det lokale? Tanken er at kandidater i kamp om tilleggsstemmer snarere vil presentere seg via saker enn via personlige kvalifikasjoner. Sakene formidles via kandidatene.

Økt listeretting er dessuten en indikator på nye trekk i den politiske mobiliseringen: Framveksten av en eliteutfordrende mobilisering, nært knyttet til ny teknologi med sosiale medier, internett og mobiltelefon. Enkeltsaker trekkes ut fra en større sammenheng. Mobiliseringen lever og dør med den enkelte sak.

Lokale stridsspørsmål har dermed fått en kanal der krav lett kan målbæres.