Politikerne må sette seg selv i førersetet

Å være politiker innebærer dypest sett å utvikle politikk. Vi trenger å styrke lokalpolitikernes evne til å stå i spissen for utviklingen av det lokale fellesskap. Derfor er det behov for et folkevalgtprogram som fokuserer på lokalpolitikernes muligheter for å utøve politisk ledelse, snarere enn på de ytre rammebetingelsene.

Dagens norske kommunelov ble til tidlig på 1990-tallet, og representerte på mange måter et oppryddingsarbeid gjennom å betone prinsipper som profesjonell administrativ ledelse, fullført administrativ saksbehandling og timeglassmodell.

Lest helt bokstavelig tilsier de juridiske rammene at de lokalt folkevalgte har to oppgaver – fatte vedtak og føre kontroll med administrasjonen.

Norske lokalpolitikere gjør generelt en hederlig jobb, og evner å finne gode løsninger på mange vanskelige problemer. Men det er ikke alltid lett å skulle være «politikkutvikler» i et styringssystem som i første rekke etterspør vedtak. Det er stor risiko for å fortape seg i administrativ saksbehandling, og risiko for at politikkutviklingen begrenser seg til å støtte handlingsplaner og beslutningsforslag som kommuneadministrasjonen har initiert, utredet og fremmet som sak overfor politikerne.

Satt på spissen kan det virke som et rollebytte har funnet sted. De som skulle utvikle politikken, altså politikerne, har blitt administratorer, mens de som skulle administrere, har blitt de egentlige politikkutviklerne. Å gjøre politikere til politiske ledere er derfor en viktig utfordring framover.

Dette handler ikke, som noen kanskje vil tenke, primært om makt og et ønske om å flytte makt fra den ene polen til den andre. Det handler snarere om å utnytte hverandres kompetanse på en bedre måte enn i dag.

Ingen administrator kan erstatte politikernes evne til å veie behov opp mot hverandre, og til å definere problemer, like lite som en politiker kan erstatte administratorens faglige kompetanse og innsikt. Vi trenger mer bevissthet om disse ulike rollene, og vi trenger et bedre samspill mellom dem. Å styrke de valgte politikernes lederskapsrolle vil være en god start på en slik utviklingsprosess.

Å styrke det lokale politiske lederskapet krever et tett samarbeid med alle som kan bidra i den politiske beslutningsprosessen, det være seg administrative ledere og medarbeidere, innbyggere, lokalt næringsliv, organisasjonslivet og andre lokale interessenter.

Mange erfarne lokalpolitikere har stor makt, og får gjennom mange av sine hjertesaker fordi de mestrer det politiske håndverket og er gode til å spille det politiske spillet. Slike individuelle ferdigheter er viktige, og de uerfarne bør hjelpes fram slik at også de kan lykkes der.

Men politisk lederskap har også en kollektiv side, i form av at kommunestyret gjennom felles refleksjon og diskusjon kan utvikle politikk og skape politiske resultater til glede for lokalsamfunnet.

Å forsterke det kollektive politiske lederskapet er ikke nødvendigvis noe som kommer av seg selv. Ofte vil det kreves en eller annen form for ekstern bistand. Selv om et begrep som «politikeropplæring» klinger dårlig i et lekmannssystem som det norske, så bør vi like fullt erkjenne at dette er noe som kan trenes opp, og at øvelse gjør mester. Det handler for eksempel om å trene politikere i å fokusere på og holde fast ved de verdiene og sakene de brenner for rent politisk, og å trene dem til å bruke sine erfaringer, nettverk og medpolitikere til å utgjøre en politisk forskjell.

KS’ folkevalgtprogram representerer en svært viktig og betydningsfull sosialiserings- og treningsarena for norske lokalpolitikere. I disse dager videreutvikles dette opplegget gjennom utvalgte pilotforsøk i kommunene Asker, Hurum, Røyken og Austrheim.

Forsøkene reflekterer ideene omtalt foran, og med fokus på hvordan politikerne kan sette seg selv i førersetet når det gjelder politikkutvikling.

Opplegget tar utgangspunkt i de aktuelle deltakeres individuelle motivasjoner for å gå inn i politikken, og gjennom ulike arbeidsformer – individuelt, i gruppearbeid og i plenum – reflekterer deltakerne over hvordan de kan realisere sine saker og verdier gjennom konstruktiv debatt med medpolitikere, gjennom konstruktive relasjoner til kommunens administrasjon, gjennom å mobilisere lokalsamfunnet i å kartlegge problemer og utvikle løsninger, samt gjennom lokale medier, som kan bidra til å skape en gjensidig dialog og forståelse mellom politikere og innbyggere.

Etter mange år der lokalpolitikken har vært dominert av New Public Management-inspirerte ideer om styring og organisering, er det i dag stor interesse for å prøve ut nye og alternative organisasjonsformer som kan styrke politikernes lederskap. I norske kommuner foregår en rekke interessante og viktige eksperimenter som dessverre får mindre oppmerksomhet enn de fortjener.

Internasjonalt finnes også en stor forskingslitteratur som er opptatt av å styrke, for ikke å si gjenreise det politiske lederskap etter tiår med betoning av administrativ ledelse. Tilsvarende initiativer som det som er omtalt ovenfor finnes derfor i flere land, og det er viktig og bra at KS reflekterer denne utviklingen gjennom sitt folkevalgtprogram.