Småpenger til forsking for å hjelpe kommunene

I disse dager utlyser Forskningsrådet prosjektmidler til programmet FORKOMMUNE, et program som skal utløse forskingsstøttet innovasjon i kommunesektoren og styrke kommunenes innovasjonskapasitet og -evne.

Programmet er særlig opptatt av hvordan kommunesektoren skal kunne møte de store samfunnsutfordringene, gjennom evne til endring, mer kompetanse og utvikling av tjenestene.

Det er bra at det nå endelig øremerkes forskingsmidler som kommunene kan bruke til problemstillinger som er viktige for dem. Over 90 søknader har kommet inn. Med totalt 3 millioner kroner i potten, er det antakelig nok til om lag ti forprosjekter i denne omgang.

Vinteren 2018 utlyses midler til hovedprosjekter. Totalbeløpet blir trolig ca. 50 millioner, som vil kunne finansiere fem–ti prosjekter.

Vi stiller allerede nå spørsmål ved om disse midlene er tilstrekkelige med tanke på de store utfordringene kommunene står ovenfor. Kommune-Norge har fått ansvar for omfattende og dramatisk endringsarbeid gjennom fornying av velferdskommunen, håndtering av flere eldre og tiltak for klimakutt.

Statlige føringer i form av stortingsmeldinger og planer oppfordrer til innovasjon. Det stilles krav til nye måter å bygge på, nye måter å drifte tjenestene på og å ta i bruk ny teknologi.

Det mangler ikke på store ord og høye ambisjoner, men er viljen til satsing til stede?

Omsorgssektoren kan ikke vokse i særlig grad – vi har verken flere penger eller hender – men må samtidig serve en stadig økende andel eldre. Kommunene har innført GPS-teknologi og hverdagsrehabilitering, de bygger helsehus og velferdssenter.

Men hvor finnes støtten til å systematisere erfaringer, spre de gode fortellingene og bistå kommunene med forskingsbasert kunnskap – kunnskap som kan bidra til at vi finner framtidsrettete og bærekraftige løsninger basert på de erfaringer fra inn- og utland?

Det snakkes mye om ressurser. Omsorgstjenestene i kommunene er en «næring» som «omsetter» for over 95 milliarder kroner. For fem år siden pekte Hagen-utvalget på at spesialisthelsetjenestene var forfordelt og hadde betydelige forskingsmidler kanalisert direkte til helseforetakene, mens kommunehelsetjenesten ble avspist med småpenger.

Forskningsrådet har utlyst 1,1 milliarder kroner til innovasjonsprosjekter i næringslivet med søknadsfrist i oktober. Dette fordeler seg på en rekke programmer. Det var en tilsvarende utlysning i fjor høst hvor beløpet var omtrent det samme.

Dette kommer i tillegg til betydelige midler som kanaliseres gjennom SkatteFUNN-ordningen og andre næringsrettete programmer. Jeg stiller ikke spørsmål ved at det er viktig å stimulere forsking og innovasjon i næringslivet, men etterlyser tilsvarende investeringsvilje i prosjekter for å skape morgendagens samfunn. 

HelseVel-programmet utlyste i fjor høst 70 millioner kroner til innovasjonsprosjekter i offentlig sektor. Men også her må kommunene konkurrere med den medisinske forskingen knyttet til spesialisthelsetjenesten, som både har lange forskingstradisjoner og smalere problemstillinger.

Nok en gang ble prosjekter som tok opp problemstillinger i de kommunale helse- og omsorgstjenesten funnet for lette. Det er en kjensgjerning at problemstillingene i kommunene er tverrfaglige, bredere og praksisnære. Kanskje dette er årsaken til at denne typen aksjonsforsking ikke blir prioritert?

Så langt har Helse Vel-programmet prioritert forskerprosjekter på universitetene (ca. 80 prosent), og investert minimalt i praksisnære innovasjonsprosjekter i kommunene.

Det snakkes mye om innovasjon for å møte framtidas utfordringer. Innovasjon forstås som noe som er nytt, nyttiggjort og nyttig. Jeg mener at «nytt» prioriteres i for stor grad.

Jeg oppfordrer til at det brukes fagmiljøer til å evaluere som i enda større grad forstår egenarten ved tverrfaglig forsking og betydningen av «nyttiggjort». I komplekse helse- og omsorgstjenester som kommunene strever med, er «nyttiggjort» svært krevende og skjer ikke av seg selv. Det kan ligge like mye innovasjonshøyde i implementering av teknologi i tjenestene som i selve teknologien. Jeg mener forskingsprosjekter derfor i langt større grad også må jobbe med disse utfordringene.

Dette krever større utprøvinger og mer langsiktige prosjekter, der en også måler effekten av de tiltakene som prøves ut over tid. Bidrar den nye løsningen til bedre tjenester? Velferd er noe vi skaper sammen med innbyggerne, det måles ikke i antallet minutter eller i mengden av ytelser, men i gode liv. Så vanskelig er kommunenes samfunnsoppdrag.

En satsing på brukerdrevet innovasjon krever praksisnær forsking, som er opptatt av å løse konkrete problemer, ved å mobilisere flere disipliner og ulike metodiske tilnærminger. Kunnskapsutviklingen må romme både de medisinske og de sosiale sidene ved omsorgstjenestene, og den må knyttes til fagmiljøer som både jobber med teknologi, utforminger av boligløsninger og levende nærmiljø.

Vi har erfart at det er viktig med samarbeid mellom folk – kommune – leverandører – forsking. I denne samarbeidskjeden inngår både tjenesteinnovasjon, teknologiinnovasjon og utvikling av nye fysisk og sosiale infrastrukturer. Jeg tror ikke ensidig fokus på enten det ene eller det andre vil gi oss de svarene vi trenger.