Illustrasjon: Sven Tveit
Illustrasjon: Sven Tveit
Denne artikkelen er over ett år gammel. Den kan inneholde utdatert informasjon.
Kronikk
Meninger i kronikker står for skribentens regning.

Diskrimineringsrett – et område i vekst

Er det snart bare funksjonsfriske, etnisk norske menn i 40-årene som er sikre på sin heteroseksuelle legning og kjønnsidentitet, som ikke har eget, lovfestet vern mot diskriminering?

Lovgivning knyttet til likestilling kan fortsatt vise seg som en het potet.

Da ny lov om likestilling- og diskriminering ble vedtatt i Stortinget 16. juni, ble punktum omsider satt for Graver-utvalgets forslag fra 2009 om å samle de fire ulike lovverkene på diskrimineringsområdet i én lov.

Lovgivning knyttet til likestilling kan fortsatt vise seg som en het potet. I forslaget som ble sendt på høring var det for eksempel foreslått å sløyfe formålspresiseringen om at loven «tar særlig sikte på å bedre kvinners stilling». For bør ikke en likestillingslov framstå kjønnsnøytral og ta høyde for at også menn blir diskriminert i samfunnet?

Her møtte imidlertid forslaget massiv motstand i høringsrunden. Å fjerne framhevingen av kvinners stilling ble karakterisert som «særdeles umusikalsk». Dels ble det vist til at å framheve kvinners stilling har en viktig symbolfunksjon, dels at «kvinner fortsatt ikke er likestilte med menn».

Diskrimineringsrett er et område i vekst. Siden likestillings- og diskrimineringslovenes opprinnelse, har lovverket blitt supplert av stadig flere diskrimineringsgrunnlag. I dag omfattes både kjønn, graviditet, omsorgsoppgaver, etnisitet (herunder nasjonal opprinnelse, avstamning, hudfarge og språk), religion, livssyn, funksjonsnedsettelse, seksuell orientering, kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk og alder.

I tillegg kan det skjøtes på med arbeidsmiljølovens opplisting av politisk syn, medlemskap i arbeidstakerorganisasjon, deltidsansettelse og midlertidig ansettelse.

Litt uærbødig kan det derfor hevdes at det snart bare er funksjonsfriske, etnisk norske menn i 40-årene, fast ansatt på heltid og sikre på sin heteroseksuelle legning og kjønnsidentitet, som fortsatt står uten et eget, lovfestet diskrimineringsvern.

Ideen om en oppsamlingskategori som kunne omfatte også alle andre enn de opplistete forhold, som sosial opprinnelse eller overvekt, har vært diskutert og ble da også lansert i høringsforslaget. Det ble likevel forkastet under høringen fordi det ble ansett å føre til uklarhet, en uheldig rangering av diskrimineringsgrunnlag, samt «store og utilsiktete konsekvenser». Det er derfor litt underlig (og muligens et arbeidsuhell under stortingsbehandlingen) at formålsbestemmelsen i loven som Stortinget vedtok i juni, fortsatt viser til sekkebetegnelsen « … andre vesentlige forhold ved en person».

Noe som derimot ble tatt med i ny lov, var et uttrykkelig forbud mot såkalt «sammensatt diskriminering». Dette omfatter blant annet forskjellsbehandling på grunn av en unik kombinasjon av flere grunnlag, men hvor forskjellsbehandlingen ikke kan knyttes til ett isolert grunnlag alene.

Andre nyheter i loven er at plikten til universell utforming av IKT nå skal utvides til også å omfatte utdannings- og opplæringssektoren, noe som antas å ville ha stor betydning både for elever og foreldre med funksjonsnedsettelser.

Det er også innført en ny bestemmelse om læremidler og undervisning i barnehager, skoler og andre utdanningsinstitusjoner. Etter gjeldende likestillingslov § 16, skal læremidler i skoler og undervisningsinstitusjoner bygge på en likestilling uavhengig av kjønn. Dels har det vært etterlyst et tilsvarende pålegg for selve undervisningen (og ikke bare for læremidlene), dels har man savnet at pålegget også omfattet andre diskrimineringsgrunnlag enn kun kjønn.

Som eksempel ble det under lovgivningsprosessen nevnt at skolen heller ikke bør «framstille enkelte former for seksuell orientering som unaturlige eller illegitime».

Et annet eksempel er lovens vern om det som kan kalles den subjektive kjønnsidentitet, og helst da andre kjønnskategorier enn mann/kvinne.

Dette synes kanskje udramatisk, men enkelte naturfagslærere bør nok heretter tenke nøyere over hva som uttales fra kateteret. Pålegget har berøringsflate mot ansattes ytringsfrihet, og det kan bli interessant å se hvilke klagesaker som kan oppstå i kjølvannet av et slikt pålegg.

Nytt i loven er også at forbud mot aldersdiskriminering har fått anvendelse på alle samfunnsområder, ikke bare i arbeidslivet. Dette omfatter aldersgrenser innenfor helsevesenet, tilbud på varer og tjenester, samt tildeling av stipend og forskingsmidler. Aldersgrenser som følger av lov eller forskrift, og ikke minst fordelaktige priser på grunn av alder, rammes derimot ikke. Honnørbillettene kan derfor fortsatt bestå.

I ny lov understrekes det særlige strenge forbudet mot direkte diskriminering på grunn av graviditet. Dette er svært praktisk og viktig. Det følger nå uttrykkelig av ny lov at forskjellsbehandling på grunn av graviditet, fødsel og amming, eller dertil relaterte permisjoner, bare er tillatt der forskjellsbehandlingen er «nødvendig for å beskytte kvinnen, fosteret eller barnet».

I tillegg innføres en sikkerhetsventil ved «andre åpenbare grunner», for eksempel der en persons tilstedeværelse er helt avgjørende for å oppnå en yrkesmessig autorisasjon.

Også på håndhevelsessiden kommer det en ny lov. Likestillings- og diskrimineringsombudet har fått kritikk for å være for aktivistiske i sin dobbeltrolle som henholdsvis klageorgan og pådriverorgan. Det første bør handle kun om juss, det andre gjerne både om politikk og juss.

Ombudet skal heretter konsentrere seg om pådriverarbeidet, mens klagebehandling legges til en ny nemnd hvor klagene behandles kun i én instans. Den nye nemnda får også myndighet til å ilegge erstatningsplikt ved lovbrudd.

Thorkil H. Aschehoug er fast medlem av Likestillings- og diskrimineringsnemnda. Innlegget representerer kun hans personlige synspunkter.