Illustrasjon: Sven Tveit
Illustrasjon: Sven Tveit
Denne artikkelen er over ett år gammel. Den kan inneholde utdatert informasjon.
Kronikk
Meninger i kronikker står for skribentens regning.

Må det gå så tregt?

Det må være helt andre muligheter for deling enn i dag hvis kommunesektoren i større grad skal lykkes og få opp farten i digitaliseringen.

Skal vi omstille kommune-sektoren i stort, må noen tenke stort.

Kommuneledere er forberedt på omstilling, og forbereder seg på et teknologiskifte som kommer i stor fart mot oss. De ønsker å levere tjenester etter innbyggerne og samfunnets forventninger, og er motivert for å ta i bruk tilgjengelig teknologi.

Modningsprosess, økt forståelse og kompetanseøkning blant ledere i kommunesektoren er markant, og det framstår i alle sammenhenger enighet om jobben som skal gjøres. Likevel tar det urovekkende lang tid å komme skikkelig i gang.

Selv om det i de siste årene er betydelig mer samhandling på tvers av kommunegrensene, og diskusjoner rundt samhandlingsmodeller for felles styring av digitalisering og innovasjon i kommunene er på dagsordenen, går det altfor sent.

Blant annet blir dette påpekt av IKT Norge i deres årlige rapport «IT i praksis for 2017». Kommunene leverer ikke avanserte tjenester, de benytter ikke tilgjengelig teknologi, og de tar ikke i bruk tilgjengelige offentlige data. «IT i praksis» bekrefter det vi ser i hverdagen; det går for tregt.

Det foregår fortløpende innovasjon og tilgjengeliggjøring av ny teknologi innen de fleste tjenesteområdene kommunene har ansvaret for. Mange gjennomfører riktige og spennende prosjekter og nyutviklinger for sine enheter. Men det er en kjensgjerning at vi må få til en bedre deling av det vi utvikler for å unngå å jobbe tungvint, dyrt og parallelt. De fleste pågående prosjekter er fortsatt tradisjonelle digitaliseringsprosjekter, både i den enkelte kommune, men også i de ulike samhandlingsprosjektene mellom kommunene.

Få kommuner jobber aktivt med større transformasjonsprosjekter, og få kan sies å være del av den fjerde industrielle revolusjon. Hundrevis av ulike systemer aggregerer data som verken blir tilgjengeliggjort eller analysert med tanke på de muligheter dataene kan nyttiggjøres til, med hensyn på næringsutvikling lokalt og nasjonalt.

Systemsamspill vil kunne effektivisere mange av prosessene i offentlig sektor. Data kan frigjøres til videreutvikling utenfor kommunen og gi grobunn for nye tjenester som både det private og det offentlige vil tjene på.

Et større samarbeid mellom store og små kommuner, der noen «lokomotiver» får gå foran på vegne av resten og utvikler sømløse og innovative tjenesteplattformer, vil gi økt fart og økt kraft i tjenesteoptimaliseringen for innbyggerne og næringslivsaktørene i den enkelte kommune.

For å muliggjøre et større og friere handlingsrom i offentlig sektor, har tiltak som innovative anskaffelser og innovasjonspartnerskap blitt iverksatt innenfor loven om offentlig anskaffelser. Deling av informasjon om det offentliges behov står sentralt.

Dette er riktige skritt på veien mot en bedre informasjonsoverføring mellom det offentlige og det private, og bidrar til like premisser for den enkelte aktør for å stimulere til god næringsutvikling og hjelpe små gründerselskaper til en bedre dialog med kommunen. Men er dette nok?

Skal vi omstille kommunesektoren i stort, må noen tenke stort og få handlingsrom til å levere stort. Skal kommunene bli aktører i utvikling og testing av nye teknologiske løsninger innen eksempelvis robotteknologi og kunstig intelligens, må det tenkes enda større. Skal kommunen klare å bruke tilgjengelige data effektivt i sin tjenesteproduksjon, må det tenkes utradisjonelt og på tvers av de ulike fagenhetene.

Det må også være helt andre muligheter for deling enn det er i dag hvis kommunesektoren i større grad skal lykkes og akselerere opp farten. Det må etableres et enda større handlingsrom for dem som får i oppgave å føre an i utviklingen av kommunesektoren der resultater av prosesser kan bli delt både med det offentlige og det private.

Det må etableres mekanismer som understøtter behovet for å øke farten, der det gis et tilstrekkelig mandat til å tenke stort for hele kommunesektoren, der alle kommuner inviteres med. Alle kan ikke mene noe om alt, alle kan ikke bli hørt hele tiden, noen må tenke de store tanker på vegne av flere, noen må få mandat og myndighet til å levere for flere.

Alle små og store beslutninger kan ikke forventes å være forankret i alle ledergrupper i alle kommuner, da blir farten som nå. Vi har en stor jobb foran oss i de enkelte kommunene, vi trenger å tenke smart