Staten skaper forskjeller i eldreomsorgen

Det er store kommunale forskjeller innen eldreomsorgen, og ikke overraskende er det en sterk sammenheng mellom kommunens økonomi og hvor stor andel av kommunenes eldre som mottar pleie- og omsorgstjenester.

Det er rart at denne sammenhengen ikke har fått større oppmerksomhet, og hvor kontroversielt det er å påpeke at den kommunale inntektsvariasjonen påvirker omfanget av kommunale tjenester.

Er det slik at den nasjonale distriktspolitikken trumfer målsettingen om likeverdige kommunale omsorgstjenester?

Inntektssystemet for kommunene er et system der noen kommuner får mer enn andre for å veie opp for lavere inntekt og større utgifter knyttet til tjenesteproduksjon. Formålet er å gi kommunene et så likt utgangspunkt som mulig for å tilby likeverdige tjenester til befolkningen, samtidig som insentivene for vekst skal ivaretas.

Inntektssystemet har også en annen målsetting: Å opprettholde bosetting i grisgrendte strøk. Noen kommuner får dermed ekstra tilskudd for å kunne tilby arbeidsplasser i kommunal sektor og for å kunne tilby flere tjenester til befolkningen.

Regjeringen er informert om at det er store kommunale inntektsforskjeller målt som inntekt per innbygger. Tallene publiseres hvert år i kommuneproposisjonen under tittelen Variasjon i korrigerte frie inntekter for kommunene.

Utfordringen er at inntektssystemet for kommunene er så komplekst. Det krever mye å forstå hvorfor det er store inntektsforskjeller, og at forskjellene består også når man ser bort fra kommuners ulike kostnader for å produsere samme tjeneste. Det er også for enkelt å si at kraftkommunene bare rett og slett er rikere, for staten kan velge å innføre flere Robin Hood-elementer i utjevningspolitikken.

Resultatet av inntektssystemet er at kommunene har ulike økonomiske handlingsrom. Det gir ulike forutsetninger for å tilby omsorgstjenester.

I de ti kommunene med lavest dekning på hjemmetjenester og sykehjem, mottar én av tre personer over 80 år slike tjenester. I de ti kommunene med høyest dekning, mottar vel to av tre personer over 80 år slike tjenester. Ikke overraskende har kommunene med lavest dekning lavere inntekt enn kommunene med høyest dekning.

Det er selvfølgelig slik at deler av den kommunale variasjonen i omsorgstjenestenivå speiler ulike behov i befolkningen. Både andelen eldre som bor alene, og andelen av befolkningen som bor i urbane områder, påvirker omfanget av omsorgstjenester. Men det som i størst grad påvirker variasjonen i andel av den eldre befolkningen som mottar tjenester, er kommunens inntekt.

Både den sittende Solberg-regjeringen og den forrige Stoltenberg-regjeringen retter pekefingeren mot kommunene for ikke å tilby gode nok tjenester. Stoltenberg-regjeringens løfter om 12.000 nye omsorgsplasser og Solberg-regjeringens lovfesting av retten til sykehjemsplass kan forstås som et spill for galleriet. Verken løftet eller lovendringen kom på grunn av et samlet nasjonalt krav. Den kom som et resultat av at noen kommuner ikke gir innbyggerne nødvendige omsorgstjenester.

Mon om ikke staten vil komme lenger med å undersøke hvorfor det er så store kommunale forskjeller?

Å legge ansvaret på kommunene når staten gir løfter uten å ta ansvar for finansieringen, er alt annet enn et tegn på statlig handlekraft for å minske kommunale forskjeller.

Å gi løfter som fører til forventninger i befolkningen og ytterligere kritikk av kommunene når løftene ikke innfris, kan ikke kalles å ta ansvar. Det er å sette på en plasterlapp og håpe det går over, heller enn å undersøke og gjøre noe med årsakene til forskjellene.