Illustrasjon: Sven Tveit

Riv ned gjerdene!

Kronikk. Vi må organisere hjelpetjenestene ut fra behov, ikke sektor og profesjonsgrenser. 
15.9 2017 08:10
Det er umulig for en enkelt profesjonsgruppe å ta behandlings-ansvar for gjenstridige problemer på egen hånd.

Vi kan tenke oss en fiktiv familie som består av Per (10), som bor sammen med sin mor og storesøster Lisa (17). Per har lærevansker og sosiale vansker. Familien har kontakt med barnevernet, som hjelper til med litt økonomisk støtte og råd og veiledning til mor.

Mor strever med psykiske vansker, og er uten arbeid i lange perioder. Lisa har blitt mobbet på skolen i mange år, og er nå i ferd med å droppe ut fra videregående skole. Med andre ord kan vi se for oss en familie med mange og sammensatte behov. Slike familier er det mange av, ikke minst fordi helhetlige problematikker deles opp i håndterlige biter som passer – eller ikke passer – inn i den enkelte tjenestens ansvarsområde. Det er på tide å tenke annerledes.

Slik vårt tjenesteapparat er organisert, forutsetter slike og liknende familiers behov tiltak fra mange ulike profesjoner og instanser – noen for voksne, noen for barn, noen knyttet til skole, noen til Nav, noen til psykisk helsevern – osv.

I mitt tidligere virke som psykolog tror jeg rekorden når det gjaldt antall kontakter, var sju instanser for en familie på én gang. Organiseringen av denne kontakten var nærmest en heldagsjobb for mor, som hadde sitt å stri med ved siden av.

Hvor mange fagpersoner kan man egentlig forlange at brukere skal forholde seg til?

Jeg tror at det er viktig å se nærmere på den overordnete organiseringen av hjelpetjenestene våre, som springer ut av sektordepartementer med underliggende direktorater. Denne organiseringen oppmuntrer til det som kalles vertikal samordning av tjenester som «tilhører» samme departement, og utvikling i form av økt spesialisering og økt differensiering av tiltak innenfor eget arbeidsområde.

Dette har ikke minst sammenheng med målstyring, der fokus vil være rettet mot målbar gjennomføring av oppgaver innen egen sektor. Dermed blir det vanskeligere å se og prioritere oppgaver som er i gråsonen mellom flere instanser. Ingen har ansvaret for å sette av ressurser til arbeid på tvers, og ingen får heller kredit for å gjøre det.

Familier med sammensatte behov, som Per, Lisa og moren deres, representerer imidlertid det man i statsvitenskapelig teori kaller gjenstridige problemer. Et kjennetegn ved slike problemer er at de ikke lar seg løse uten samarbeid og samordning på tvers av flere tjenester; horisontal samordning.

Men slik samordning, som for eksempel kan skje når direktoratene formulerer rutiner for samarbeid mellom barnevern og barne- og ungdomspsykiatri eller barnevern og skole, blir jo nødvendig nettopp fordi vi har et sektorisert tjenesteapparat. Går det an å tenke seg muligheten for å gå bort fra hele sektortenkningen, og heller samle ansvaret for tjenester til barn, unge og deres familier i ett enkelt departement og én enkelt kommunal instans? Så får man løse de kompliserte juridiske bestemmelsene om taushetsplikt mv. ut fra det?

Jeg tror en annen viktig forskjell har å gjøre med de stadig mer spesialiserte profesjonsutdanningene som ser ut til å være nødvendige i dagens kompliserte velferdssamfunn. Man får sin faglige identitet som barnevernspedagog, sosionom, helsesøster, psykolog, lege, familieterapeut, Nav-ansatt og liknende, og ikke som profesjonell med ansvar for hjelpe familier som sliter, i samarbeid med andre profesjonelle, og der det er teamet som til sammen har den nødvendige og ulike kunnskapen. Det er snakk om ulikheter i kvalifikasjoner, status og ikke minst lønn, som kan bidra til å vanskeliggjøre nødvendig samarbeid i enkeltsaker.

Samtidig tror jeg vi må erkjenne at spesialisering og følgelig samordning er nødvendig, fordi det er umulig for en enkelt profesjonsgruppe å ta behandlingsansvar for gjenstridige problemer på egen hånd.

Vi vet etter hvert mye om hva som skal til for at samordning og samarbeid på tvers skal fungere. Forskingsbasert kunnskap samles gjerne i tre grupper: Gode samarbeidsrelasjoner, gode samarbeidsprosesser og tilstrekkelig med ressurser til arbeidet.

Gjennomgående for alle disse tre gruppene er gjensidig forståelse, gjensidig respekt og gjensidig tillit mellom de som skal samarbeide. Videre trengs klare målsettinger, lederstøtte og ikke minst nødvendige ressurser i form av tilstrekkelig med tid for nok personer, og en god infrastruktur som støtter samarbeidet.

For hva ville være den beste framgangsmåten for å hjelpe Per, Lisa og mor? Noe så enkelt og selvfølgelig som at aktuelle fagpersoner setter seg ned, sammen med familien, og diskuterer hva slags hjelp som trengs og hvem som best kan gi den. Da blir hovedspørsmålet hvem som kan bidra med hva for å hjelpe familien best mulig.

Deretter blir spørsmålet forpliktelse og ressurser fra alle involverte. Hvis sektortenkning og profesjonelle barrierer hindrer denne måten å arbeide på, må man rett og slett organisere hjelpetjenestene annerledes.

Delta i debatten

Vi setter stor pris på at du deler ny kunnskap, dine egne erfaringer og diskuterer med oss og andre lesere. Du må bruke ditt fulle navn for å delta i debattene. Debatten vil bli moderert i tråd med de presseetiske regler. Modereringen skjer i etterkant av publiseringen.