Den samskapende medborger

Innbyggernes forventninger stiger. Forskingsprosjektet «Den krevende borger» viste at for innbyggerne er kommunen først og fremst en leverandør av tjenester. Og innbyggerne ønsker flere og bedre kommunale tjenester.

Kvaliteten på lokaldemokratiet er mindre viktig. Den jevne innbygger er mindre opptatt av beslutningsprosessene, men av at resultatet er godt. Det betyr innbyggernes tillit til kommunen henger sammen med om vi klarer å lage en god skole for barna, ha høy kvalitet i barnehagene og gode sykehjem.

Gode resultater koster penger og ressurser. Hadde Arbeiderpartiet lest mer kommuneforsking, hadde de kanskje ikke gått til valg på en lovnad om 15 milliarder mer i skatt. For der innbyggerne har et nært forhold til kommunen som tjenesteleverandør, har de et fjernt forhold til kommunen som tjenestefinansiør. Den krevende borger vil ha gode tjenester, men de vil ikke betale, verken i form av økte skatter eller egenandeler.

Jeg ønsker krevende borgere velkommen, men det gir oss som lokalpolitikere en pedagogisk utfordring og et praktisk problem. Vi må skape økt forståelse for at forventninger til økt kvalitet, innebærer prioriteringer og effektivisering og nytenking. Det er den pedagogiske utfordringen.

Det praktiske problemet handler om ressurser. Etter sju gode år, følger sju magre år. Kommunen vil merke de dårlige tidene før staten. Staten kan justere skatte- og avgiftsnivået. Den skatten vi kan øke, er eiendomsskatten. Det er en usosial skatt. Helt i tråd med forskernes funn, er det også en upopulær skatt.

Det betyr at vi kan og må prioritere og effektivisere driften. Men der staten heier på effektivisering, reduserer de mulighetene til å prioritere gjennom statlige pålegg. Riktignok er det mindre statlig detaljstyring enn før, men fremdeles får vi nye oppgaver og kompetansekrav som utfordrer budsjettrammene våre. 

Dermed opplever kommunene et krysspress mellom borgernes forventninger og statlige krav. Det kan bli en trussel mot det lokale folkestyret.

Heldigvis er vi ennå ikke i kriseberedskap. Dersom kommunens evne til å levere tjenester svekkes, vil vi måtte heve beredskapsnivået. Når vi skal prioritere, er det avgjørende at innbyggerne har tillit til oss som politikere, det er da beslutningene oppfattes som legitime.

Vi trenger derfor å komme i bedre dialog med innbyggerne. Vi må aktivisere, informere og ansvarliggjøre borgerne. Vi trenger den krevende og disiplinerte medborgeren. 

Kommunereformen er vårt mulighetsvindu fordi gjør den mulig å organisere lokaldemokratiet på en bedre måte. Motstanderne av kommunereformen argumenterer med at kommunereformen svekker lokaldemokratiet – at færre folkevalgte per innbyggere, og at lengre avstander vil skape distanse og et mindre effektivt folkestyre.

Jeg mener det er misforstått. Etter mange år med vekst i interkommunalt samarbeid, flytter vi nå makten tilbake til folkevalgte organer. Jeg skal gi reformmotstanderne rett i noe: Det blir færre politikere per innbyggere. Det behøver ikke å bli et problem. Når vi ikke lenger treffer politikerne like ofte på nærbutikken, må vi gi innbyggerne andre måter å bli hørt på.

I kristiansandsregionen er vi i ferd å etablere en ny kommune. Søgne, Songdalen og Kristiansand skal snart gjenoppstå som nye Kristiansand.

Vi som politikere må ta hensyn til lokale erfaringer når vi utformer den nye kommunen, men hvordan gjør vi det på best mulig måte? Innbyggerne i nye Kristiansand skal bli hørt, men de må også bli inkludert og ansvarliggjort.

Kommunedelsutvalg er én modell for nærdemokrati. Det gir lokalpolitikere mulighet til økt innflytelse over utviklingen i sitt nærområde. Spørsmålet er om det er en god modell. Kommunedelsutvalg aktiviserer flere politikere, men kanskje ikke flere innbyggere.

Danske kommuner har tatt denne utfordringen på alvor. Skanderborg etablerte kommune 3.0. Kommune 3.0. er mer enn en kommune, det er et lokalsamfunn bestående at aktive, engasjerte medborgere som sammen med kommunens ansatte samskaper lokalsamfunnet. Borgerne ble medborgere, ikke bare tjenestemottakere eller bestillere som hvert fjerde år sendte bestillingen inn i form av en stemme på et parti.

Gentofte, en del av hovedstadsregionen, har etablert oppgaveutvalg som en metode for nyskaping. Politikere og innbyggere arbeider sammen for å finne en løsning på et politikkproblem, men det er bystyret som til slutt avgjør. Utvalgsmedlemmene får eierskap til løsningene og forståelse for prosessen, og de får utforme politikk som angår dem.

Begge modellene ansvarliggjør politikere og innbyggere. Det virker disiplinerende. Vi kan ikke organisere oss bort fra borgernes forventninger og frykt for fallende inntekter, men vi kan utvikle nærdemokratimodeller som reduserer spenningene kommunene opplever.

I Kristiansand er vi glade for å ha krevende borgere. Når vi skal utforme vår nærdemokratimodell, skal vi disiplinere og danne både politikere og medborgere.