Hvordan makte eldrebølgens utfordringer?

Per Gunnar Disch ved Senter for omsorgsforskning Sør og jeg publiserte i sommer rapporten «Retorikk og Realiteter». Den handler om kommunenes planlegging av møtet med eldrebølgen, og har utløst mye debatt og kommentarer i mediene.

Hva er betingelsene for at kommunene skal makte utfordringen? 

Allerede i 2004 ga Lars Østby i SSB en riktig beskrivelse av den norske eldrebølgen. Den er ikke av de største i Europa, men den kan bli dyr, skriver han.

Regjeringen fulgte opp i Stortingsmelding nr. 25 (2005–2006). Den eksepsjonelle demografiske utviklingen innebærer blant annet at antallet eldre 80+ vil øke med om lag 50 prosent fra 2020–2030, fra ca. 220.000 til ca. 330.000.

Regjeringens strategi var å utnytte den demografisk stabile perioden fram mot 2020 til å bygge kapasitet og kompetanse i kommunene.

Nå, mindre enn tre år før eldrebølgen for alvor kommer også i pleie- og omsorgssektoren, spør vi: Hva er stillingen?

Våre rapporter fra 2009, 2014 og 2017 viser en haltende gjennomføring av strategien. Det har ikke manglet sentrale dokumenter og intensjoner. Det har vært framskritt, men det er fortsatt betydelige mangler og stor ulikhet mellom kommunene.

Våren 2017 uttalte statsminister Solberg: «Det svikter altfor ofte med det aller viktigste i eldreomsorgen». Denne kritiske statusvurderingen ble også ytret fra Ap to år tidligere.

Men – uansett: Hvordan er «nåsituasjonen» mer konkret når det gjelder tilstanden i den kommunale eldreomsorgen? Vi henter fakta fra vår og andres forsking og fra undersøkelser gjennomført av Riksrevisjonen og Helsetilsynet.

Våre tall viser at 70 prosent av kommunene finner dagens helse- og omsorgstjeneste for dyr for kommunen. Trange budsjetter gir for strenge tildelingskriterier for sykehjemsplass, omsorgsbolig og hjemmetjenester.

Underdekning av personell, ledige stillinger og mange deltidsstillinger bidrar også til for strenge tildelingskriterier. 44 prosent av kommunene melder om underdekning av personell. 48 prosent melder om underdekning av omsorgsboliger. 82 prosent melder om underdekning av frivillige. I et ressursperspektiv er dette meget viktig.

Personell blir antakelig den største knapphetsfaktoren framover. SSBs prognoser av behovet fram mot 2030 er tankevekkende. Hvordan er samarbeidet mellom Helsedepartementet og Utdanningsdepartementet om dette?

Når det gjelder sykehjem, melder imidlertid «bare» 20 prosent av kommunene om underdekning. 25 prosent melder om overkapasitet.

Konkret viser tall fra SSB for perioden 2013 til 2016 at antallet både av institusjonsplasser og eldre over 80 år i sykehjem har sunket, samtidig som færre eldre har fått hjelp av hjemmetjenestene. Det er vanskelig å se kapasitetsoppbygging her.

Vår vurdering er at behovet for sykehjemsplasser er undervurdert i mange kommuner. Helsetilstanden blant mange av de eldre som har hjemmesykepleie, er meget dårlig. Mange rapporter bekrefter en utvikling mot stadig tyngre brukere i hjemmesykepleien og behov for bedre medisinsk oppfølging. 

Når eldre trenger heldøgns tilsyn, pleie og omsorg, kan sykehjem være et godt alternativ. Når det i dag gis mange avslag på berettigete søknader om sykehjemsplass, oppleves det uverdig.

De eldre vil bo hjemme så lenge de kan. De vil greie seg selv og slippe å ligge samfunnet og familien til unødig byrde. Men når de erkjenner at det ikke lenger går, og de søker sykehjemsplass, oppleves det ydmykende og fortvilet å bli avvist.

Vi understreker at vi ser det ufruktbart å fortsette debatten om sykehjem isolert. Det er bærekraften i totaltilbudet av tiltak og tjenester som avgjør hvordan kommunene lykkes ut fra egne forutsetninger og lokalbefolkningens behov.

Sammenholder vi kunnskap om nåsituasjonen med de kommende utfordringene fra eldrebølgen, framstår bedre økonomi og personelltilgang som helt nødvendige forutsetninger for en tilfredsstillende løsning. 75 prosent av kommunene svarer dette.

Det går ikke uten, men det trengs også andre grep!

Vi trenger nyskaping og ikke bare «mer av det samme». Jo mer vi greier her, desto mindre vil behovet for vekst i økonomi og personell være altoverskyggende faktorer. En mer bevisst satsing på frivillige og aktiv omsorg framstår også som nødvendig.

Teknologiske og andre innovasjoner kan minke utfordringene. Det bør kreves, og det kan tenkes at staten vil ta klart større økonomisk ansvar.

Men da må kommunene lage konkrete handlingsplaner. Det er lite trolig at staten i lys av Perspektivmeldingen vil gi store pengeoverføringer til kommuner uten troverdige tilstandsrapporter og adekvate planer.

Ved lanseringen av Kvalitetsreformen for eldreomsorgen våren 2017 var et uttalt mål at eldre skal oppleve samme kvalitet i omsorg og tjenester i hele landet. Finansminister Siv Jensen uttalte at hele landet i løpet av kort tid kommer til å få en kraftig bedring av eldreomsorgen. 

Retorikk – ja!  Realiteter – tja? Vi kan håpe.

Men Perspektivmeldingen og statsbudsjettforslaget for 2018 gir ikke sikre indikasjon på dette.