Illustrasjon: Sven Tveit

Nye tider for maktpersoner

Kronikk. #Metoo dreier seg om mer enn sex. I arbeidslivet og politikken blir grensene for uakseptabel maktbruk flyttet og kravene til anstendighet skjerpet.
19.1 2018 08:58
Ledere som utøver makt på en vilkårlig og urimelig måte, vil oftere enn før bli stanset.

Mens en revolusjon pågår, er det vågalt å forutsi dens konsekvenser. Det kan til og med hende at det som i øyeblikket oppfattes som epokegjørende og endrende, i ettertid blir stående som et blaff.

Likevel: Svært mye tyder på at den internasjonale #metoo-kampanjen og den mest dramatiske norske konsekvensen, nemlig Trond Giskes avgang som Ap-nestleder, faktisk er noe nær en revolusjon. Med det menes at kulturen både i politikken og i arbeidslivet blir varig endret på vesentlige punkter.

Viktigst er det at kvinner heretter får større muligheter til å kjempe imot seksuell trakassering, og at bevisbyrden er i ferd med å bli flyttet fra kvinnen til mannen. Men det mest vidtrekkende er at det på generell basis trolig er i ferd med å bli satt nye standarder for hvordan man kan oppføre seg i arbeids- og organisasjonslivet. En konkret ting er knyttet til alkohol. Terskelen for å bortforklare dårlig oppførsel med fyll, er nå i ferd med å bli så høy at den er uoverstigelig.

Litt mer spekulativt er det å påstå at standardene for sjefsoppførsel i sin alminnelighet er i ferd med å bli flyttet, men likevel – påstanden er: Ledere som utøver makt på en vilkårlig og urimelig måte, vil oftere enn før bli stanset. Det vil skje gjennom flere ulike mekanismer. Flere vil varsle, toppsjefene vil være klarere enn før på at de tror på varslerne, og medienes årvåkenhet vil øke.

Ledere vil være klar over at varslere og medier i fellesskap kan utøve en makt som er langt større enn lederens – derfor vil de oppføre seg bedre.

I politikken vil det åpenbart komme en slik forandring, fordi politisk lederskap i så stor grad er bygget på forvaltning av tillit, og fordi mediene følger politikken så tett. Etter at Trond Giske har falt fra makttoppen i Arbeiderpartiet, vil det komme nye historier – både i andre partier og på andre arenaer. Lokale og regionale aviser vil undersøke på nytt rykter de har hørt om «sine» politikere, og de kommer til å finne noe.

Årsaken er at de denne gangen kommer til å lete etter noe annet enn de gjorde sist gang de vurderte et rykte. Den gangen – altså fram til høsten 2017 – så mediene etter straffbare forhold. Fant de ingen ting i en politikers livsførsel som kunne mistenkes å være straffbart, anså de oppførselen som noe som hørte privatsfæren til.

Heretter vil de vurdere om politikeren tilfredsstiller standardene for anstendig maktutøvelse. Gjør han eller hun ikke det, undergraver det tillitsforholdet politikeren har – både til sine velgere/medlemmer og til samarbeidspartnere.

Så kommer vi til å få debatter om hva som er utilbørlig og hva som er anstendig, og om maktpersonens rett til å forsvare seg mot varsler om trakassering og upassende oppførsel. Det er debatter alle som har fulgt prosessen mot Trond Giske, kjenner igjen.

Det vil komme eksempler på at varsling blir brukt i regulære maktkamp, og på at mediepress vil føre til reell manglende tilsvarsrett for sjefen.

Det vil også dukke opp saker der det er vanskelig å skille en sjefs handlekraft, utålmodighet og direkte språkbruk fra trakassering og mobbing.

Aller vanskeligst er det at slike debatter nødvendigvis må gå uten at faktagrunnlagene er offentlig kjent. Både av hensyn til varslerne og den det varsles mot, bør detaljene i et varsel holdes hemmelig.

Problemstillingene er så mange at man kan fristes til å tro at effektene av #metoo ikke blir så langvarige. Om det ikke hadde vært for at det fortsatt åpenbart er mye misbruk av makt i både arbeids- og organisasjonsliv. Undersøkelser denne høsten viser at det i svært mange bransjer foregår mer seksuell trakassering enn både sjefer og fagforeninger trodde. Alt tyder på at det også gjelder trakassering generelt.

Det som før er blitt kalt dårlig ledelse, vil antakelig i tiden framover bli kategorisert på en ny måte. Ansatte har vent seg til at de ikke kan gjøre så mye med dårlige ledere, men de har fattet håp om at det faktisk er mulig å reagere mot trakasserende sjefer. De har også en berettiget økende forventning om at det nytter å varsle.

Den kanskje største effekten av #metoo i Norge er kanskje nettopp det: Toppsjefer har lært det som Jonas Gahr Støre lærte i romjulen. De må være ekstremt tydelige på at de i utgangspunktet tror på varslerne. Er de ikke det, setter de bom for nye varsler.

De må også bruke prinsippet som gjelder for seksuell trakassering om at det er den anklagete som må bevise at påstanden ikke stemmer.

Det innebærer en så stor forskyvning av makt at det er riktig å snakke om en revolusjon.

Delta i debatten

Vi setter stor pris på at du deler ny kunnskap, dine egne erfaringer og diskuterer med oss og andre lesere. Du må bruke ditt fulle navn for å delta i debattene. Debatten vil bli moderert i tråd med de presseetiske regler. Modereringen skjer i etterkant av publiseringen.