Illustrasjon: Sven Tveit
Illustrasjon: Sven Tveit
Denne artikkelen er over ett år gammel. Den kan inneholde utdatert informasjon.
Kronikk
Meninger i kronikker står for skribentens regning.

Kjære skoleeier – hvem du enn er!

Betegnelsen «skoleeier» kom inn i opplæringslova i 2006 blant annet for å tydeliggjøre fylkeskommunene og kommunenes ansvar for kompetanseutvikling i skolen. Var det et godt grep?

Dersom ansvar tydeliggjøres ett sted, kan det føre til ansvars-fraskrivelse et annet sted.

Hvem er det som føler seg adressert som skoleeier? Hvem er skoleeier?

Som oppdragsforsker i SINTEF har jeg ledet flere evalueringer av tiltak i norsk skole. Det har ofte vært ønskelig fra oppdragsgiver at vi i evalueringen fikk data fra skoleeier. Vi har da indirekte forstått, siden det aldri har vært sagt eksplisitt, at oppdragsgiver ville ha data fra det som tidligere ble omtalt som kommuner og fylkeskommuner.

Når vi så har sendt spørreundersøkelser til «skoleeier», har det imidlertid ikke alltid vært klart for «skoleeier» hvem som skulle svare på spørreundersøkelsen. Vi har fått svar fra alt fra skolesjefer og opplæringsdirektører til rådmenn.

Alle disse har tydeligvis oppfattet seg som skoleeier, men ingen av dem er det. De er i høyden representanter for skoleeier. Hvem er da skoleeier?

Går vi 20 år tilbake i tid, var skoleeier et så å si ukjent begrep. Hadde vi forsøkt oss på en spørreundersøkelse til skoleeier da, hadde vi neppe fått noe svar i det hele tatt.

Skoleeierbegrepet er kom inn i norsk skole på 2000-tallet, og det ble først nedfelt i lovverket med revisjonen i 2006 av opplæringslova etter Kunnskapsløftet. «Skoleeier» erstattet da den mer omfattende betegnelsen «kommune/fylkeskommunen og skoleeigaren for privat skole» i loven.

Er det slik at endringen viser at tenkning om eierskap fra privat sektor fikk gjennomslag i offentlig sektor?

Det er skrevet nok avhandlinger om hvordan New Public Management har gjennomsyret offentlig sektor til å kunne si at svaret på spørsmålet er ja. Samtidig er dette en litt for enkel forklaringsmodell. Det var ikke nødvendigvis slik at med begrepet skoleeier ville departementet og etter hvert Stortinget påtvinge skolen styringsmodeller fra det private.

Begrepet ble forankret med revisjonen av opplæringslova, men det var varslet lenge før. Det er konsekvent brukt i Søgnen-utvalgets utredninger, som la grunnlaget for Kunnskapsløftet. I NOU 2002:10 brukes det 118 ganger og 111 ganger i NOU 2003:16.

Bruken er omfattende, men det redegjøres ikke for betegnelsen, og den defineres heller ikke. «Skoleeier» sniker seg inn som et betegnelse som synes å være velegnet å bruke for å kunne snakke om norsk skole.

I § 18–8 i loven av 2006 opptrådte betegnelsen for første gang i lovverket. Overskriften til paragrafen var «Kompetanseutvikling». Loven tydeliggjorde at «skoleeigaren» hadde et «ansvar for å ha riktig og nødvendig kompetanse i verksemda».

Videre var det et krav til «skoleeigaren» om å «ha eit system som gir undervisningspersonale, skoleleiarar og personale med særoppgåver i skoleverket høve til nødvendig kompetanseutvikling, med sikte på å fornye og utvide den faglege og pedagogiske kunnskapen».

Departementet og Stortinget brukte betegnelsen «skoleeier» for å tydeliggjøre det ansvaret kommuner og fylkeskommuner har for både å sikre og å utvikle kompetansen i skolen. I innstillinga til Odelstinget (Innst. O. nr. 105, 2004-05) framgikk det at var et mål å «presisere skoleeiers ansvar for kompetanseutvikling». Fra Søgnen-utvalgets utredninger til lovformuleringen lå det mer eller mindre implisitt at med begrepet «eierskap» kunne man tydeliggjøre et ansvar. Det lå også mer eller mindre implisitt at dette ansvaret ikke hadde vært ivaretatt godt nok. Nå måtte «skoleeier» ta ansvar!

Nå er det imidlertid slik at dersom ansvar tydeliggjøres ett sted, kan det føre til ansvarsfraskrivelse et annet sted. Det kan også gjøre noe med hvordan man tenker utvikling, og hvordan man involverer de som ikke defineres som eiere.

I det private virksomheter er eierskap («shareholders») problematisert. Bedriften har ikke bare et ansvar overfor eiere, men også et samfunnsmessig ansvar. Like viktig som eiere vil bedriftens interessenter («stakeholders») kunne være.

Eierskapstenkning blir for snevert i en global og demokratisk verden hvor det er mer overordnete mål som må ivaretas. Skolen skal også kunne møte slike overordnete mål.

Skolen har en politisk vedtatt formålsparagraf, og den spiller en rolle i lokalsamfunnet. Skolen skal ikke bare forholde seg til «eier», men til skolens interessenter. Eierskapsbegrepet blir i denne sammenheng snevert og bærer preg av en gammel bedriftstenkning. Det er ikke engang kommunestyret eller fylkesting som er den egentlige eier, men vi – du og jeg – og alle som har demokratiske rettigheter i landet.

Den offentlige skolen «eies» av samfunnet, til og med private har det offentlige et eierskap til, siden det i hovedsak er det offentlige som finansierer privat skoledrift.

I Meld. St. 21 (2016–17) har departementet signalisert et behov for «en gjennomgang av dagens regelverk og beskrivelse av roller og ansvar», for «å sikre handlingsrom for det lokale arbeidet med kvalitetsutvikling» (s. 39).

For denne gjennomgangen kan det være lurt å stille spørsmål som: Er det bare rådmann eller de demokratisk valgte organer som har ansvar for kvalitet og kvalitetsutvikling? Hva med lærerne og andre profesjoner i skolen? Hva med hjemmet? Hva med næringslivet?

Jeg tror allerede før denne gjennomgangen kan man si: Det på tide å si farvel til «skoleeier».