Illustrasjon: Sven Tveit

Ta ansvar for overmedisineringen!

Kronikk. Eldre pasienter overmedisineres med tonnevis av piller daglig, med store konsekvenser. Både helsepolitikere, -byråkrater og leger må ta større ansvar.
23.2 2018 09:08
Behandling av den ene sykdommen forverrer den andre.

Vi vet at eldre pasienter tåler medisiner dårligere, får oftere alvorlige bivirkninger, og vi aner ikke hvordan bruken av mange medisiner samtidig virker på pasientene. Likevel medisineres eldre, skrøpelige pasienter med sju, ti og 15 ulike legemidler daglig.

På Bekkelagshjemmet, drevet av Kirkens Bymisjon, har vi tatt grep. Der bruker pasientene under halvparten så mange medisiner som pasienter ved andre sykehjem i Oslo.

Hva er resultatet når medisinbruken reduseres betydelig? Det vanligste er at det ikke skjer noen endring med pasienten. Blodtrykket, søvnmønsteret og de hovne anklene er helt upåvirket.

Innimellom skjer det fantastiske ting, som at pasienten får tilbake språket og reiser seg fra rullestolen. Generelt blir pasientene mer våkne og aktive, og appetitten øker. Ernæringstilstanden og immunforsvaret bedres, og dermed får pasientene færre infeksjoner.

Når personalet bruker mindre tid til medisinhåndtering, kan de bruke mer tid på annet og mer betydningsfullt arbeid sammen med de pleietrengende pasientene. Måltidene blir roligere og hyggeligere uten alle pillene. Færre medisiner – mer omsorg.

Så hvorfor gjør ikke alle som oss?

Befolkningen blir eldre blant annet på grunn av stadig ny behandling mot sykdom. Eldre pasienter har ofte mange sykdommer og symptomer. De behandles hos fastlegen, diverse spesialister, av legevaktlege, sykehjemslege og i sykehus. Hver sykdom har sitt behandlingsregime, og hver spesialist behandler «sin» sykdom.

Behandling av den ene sykdommen forverrer den andre. Pasientene får nye medisiner mot bivirkninger av andre medisiner. Tilstander behandles «for sikkerhets skyld».

Pasientene blir stående på medisiner som er ment mot akutt sykdom eller forverring av kronisk sykdom. Når pasientene flyttes rundt i systemet blir det vanskelig å vurdere effekten av medisinene de blir satt på. Vi leger har stor respekt for behandling en annen spesialist har iverksatt, og vi har en overdreven tro på medisinenes effekt.

Mange av medisinene de gamle får, er ment forebyggende mot hjerneslag, urinveisinfeksjon eller brudd. Legemiddelindustrien er en sterk pådriver for og tjener godt på forebyggende behandling.

Vi leger er uenige om når forebygging blir overflødig. I tillegg behandles pasientene mot sine aktuelle sykdommer og symptomer som kronisk lungesykdom, gikt, diabetes, hjertesykdommer, psykiatriske og nevrologiske sykdommer, smerter og forstoppelse. Slik blir medisinlistene lange.

Med lange medisinlister mister vi oversikten over hvilke medisiner som forsterker hverandres effekt, forsterker bivirkningene eller opphører å virke. Opptak, distribusjon og utskillelse av legemidler endres med alderen.

Det er interessant at det som plager pasientene mest i det daglige, som forstoppelse, slapphet og forvirring, er sammenfallende med medisiners vanlige bivirkninger. Det finnes heller ingen forsking som viser effekten av mange medisiner samtidig på pasienter over 80 år med demens.

Som sykehjemsoverlege ser jeg at lange medisinlister er et problem i seg selv. Når en neve tabletter skal svelges før frokosten, reduseres appetitten. Pasientene klarer ikke alltid å svelge tablettene, og det skjer oftere feilmedisineringer. Når nye plager oppstår, er det umulig å vite om det er et grunnsymptom eller bivirkning av medisinene.

Riktig medisinering av gamle, multisyke pasienter er en stor utfordring. De fleste pasientene i sykehjem har demens eller svekket mental kapasitet på grunn av alvorlig sykdom. De kan derfor ofte ikke gjøre rede for seg, og nært samarbeid med pårørende blir viktig.

Helsetilstanden svinger uavhengig av behandlingen. Uansett hva vi gjør, så dør alle pasientene til slutt. Målet med behandlingen må være at den siste tiden blir best mulig.

Når nye pasienter flytter inn på Bekkelagshjemmet, inviteres de pårørende til en systematisk, tverrfaglig innkomstsamtale. I denne samtalen kan pårørende få uttrykke sine bekymringer, vi utveksler viktig informasjon og forsøker å skape gjensidig tillit og realistiske forventninger til pasientens videre sykdomsforløp. Min erfaring er at pårørende i økende grad ønsker en opprydding og reduksjon i pasientenes store medisinforbruk.

I samarbeid med pasienten, personalet og de pårørende tilstreber legen en riktig medisinering, med utgangspunkt i hva som plager pasienten. Er det noen av medisinene pasienten får som kan forsterke disse plagene? Er pasienten symptomfri fordi medisinene virker eller fordi tilstanden er gått over? Er det riktig å fortsette den forebyggende behandlingen når pasienten plages av bivirkninger eller har kort tid igjen å leve? All nedtrapping av medisiner foregår langsomt og under nøye overvåking.

Legen må være til stede og nær pasienten for å vurdere den beste behandlingen. Medisinene må trappes ned og trappes opp, ettersom pasientenes skjøre helsetilstand svinger. Ofte er ikke piller den beste løsningen på pasientens problem. Når medisinbruken reduseres betydelig, endres kulturen, og det tverrfaglige teamet stimuleres til å finne andre tiltak. Dette krever personell med fagkompetanse og fleksibilitet. Fokus, tid og penger må flyttes fra medisinene til pasientene, når pleie, omsorg og lindring blir det viktigste.

Vi overmedisinerer gamle pasienter med tonnevis av piller daglig. Det maskerer pasientenes egentlige utfordringer, forringer livskvalitet, påfører sykdom og i verste fall død.

Helsepolitikere, -byråkrater og leger må ta større ansvar, for det er alvorlig.

 

Delta i debatten

Vi setter stor pris på at du deler ny kunnskap, dine egne erfaringer og diskuterer med oss og andre lesere. Du må bruke ditt fulle navn for å delta i debattene. Debatten vil bli moderert i tråd med de presseetiske regler. Modereringen skjer i etterkant av publiseringen.