Illustrasjon: Sven Tveit

Erna i pengeknipe

Kronikk. Først var det Jern-Erna. Så den milde solbergske parlamentarisme. I vår kan Erna Solberg bli presset til igjen å opptre tøft.
4.5 2018 14:16
For hver nye utgiftsøkning Erna Solberg blir presset til å godta, kommer økonomisk bærekraft til å bli et tema.

Statsminister Erna Solberg har mange ganger siden valget i fjor vist at hun er villig til å betale mye for å få fortsette å styre. Da hun aksepterte KrFs krav om en lærernorm, godtok hun både å blåse opp statsbudsjettet med store summer og å gi avkall på et viktig prinsipp.

Da hun rett før påske la regjeringens liv i Sylvi Listhaugs og Frps hender, viste hun at hun er villig til å svekke eget omdømme for å unngå regjeringskrise.

Hun har vært så ettergivende overfor både Frp og opposisjonen på Stortinget at kommentatorer og opposisjonsledere har begynt å snakke om den solbergske parlamentarisme. Det er en styreform der statsministeren tillater at representanter for regjeringspartiene argumenterer for partiets og ikke regjeringens politikk, og der man fortsetter å regjere, selv om stortingsflertallet tvinger fram enn annen kurs enn ønsket på viktige politikkområder.

Erna Solberg er slett ikke enig i at hun er i ferd med å forme en ny parlamentarisk praksis. Hun ser på det som en nødvendig tilpassing til dagens mediesamfunn at hun har sluppet ørlite grann opp på den tradisjonelle regjeringsdisiplinen. Folk skjønner at en Frp-er står for Frps politikk også når han er kommet inn i regjeringen. Da må han få lov til å fortsette å argumentere for sitt eget parti, og ikke late som om han har skiftet mening.

Regjeringens store vilje til å godta nederlag i Stortinget er heller ikke av ny dato, ifølge statsministeren. Mindretallsregjeringer må inngå kompromisser. Når man for eksempel gjør en avtale med KrF om å innføre en lærernorm, så er motstykket at man får flertall for nesten alt det andre i statsbudsjettet.

Derfor blir det, ifølge Solberg, feil å snakke om nederlag i det hele tatt. Man kan like gjerne snakke om den seieren det er at regjeringen overlever og skaffer seg nødvendig støtte for sitt budsjett.

Om hun har rett eller ikke, er selvfølgelig avhengig av synsvinkel. Dersom målet for regjeringen er å manøvrere best mulig i et storting med uavklarte maktkonstellasjoner, har hun rett. Om regjeringens mål er å styre landet i en bestemt retning, og om den vil gjøre alle de tre regjeringspartiene 100 prosent ansvarlig for styringen, er det annerledes.

Akkurat nå virker det som om Erna Solberg er så pragmatisk at regjeringen lar seg styre ganske mye av vær og vind.

Et lite eksempel er kjærlighetsgarantien på sykehjemmene som regjeringspartiene har vedtatt sammen med SV. De regner antakeligvis ikke med at det blir særlig mange relativt friske eldre som skriver seg inn på sykehjemmet for å bo sammen med sin pleietrengende partner. Men det er likevel pussig at regjeringspartiene ikke engang gjør forsøk på å vurdere kostnadene før de vedtar prinsippet.

Ekstra ille må det være for statsminister Solberg, som snakker stadig oftere og mer intenst om økonomisk bærekraft. Budskapet er at vi i gjennomsnitt må jobbe veldig mye mer i 2030, dersom vi skal ha råd til å opprettholde dagens velferdsordninger, og at man skal tenke seg ekstremt nøye om før man innfører nye kostnadskrevende ordninger.

Budskapet har ikke sunket dypt inn hos Frp, Høyre og Venstres stortingsrepresentanter. De må se hvordan de med sitt løfte om kjærlighetsgaranti gjør det vanskelig å si nei til opposisjonspartiene når de kommer med sine egne forslag til kostnadsøkende offentlig velferd.

Det kommer til å skje innen kort tid. I forslaget til revidert nasjonalbudsjett, som skal komme 15. mai, skal regjeringen fortelle hvordan den vil finansiere lærernormen. Sannsynligheten er ganske stor for at det blir lagt mindre penger på bordet enn det både KS og opposisjonspartiene mener er nødvendig for å gjennomføre den krevende reformen. En samlet opposisjon kommer til å presse mer penger ut av regjeringen.

Det samme vil den ganske sikkert gjøre i årets jordbruksoppgjør – der det er nødvendig med store budsjettoverføringer for å oppfylle stortingsflertallets løfte om at bøndenes inntekter skal nærme seg gjennomsnittsinntekten.

Når det i tillegg er forventninger i Stortinget om å bevilge mange hundre millioner kroner ekstra til fangst og lagring av CO₂ og noen hundre millioner ekstra til styrking av Forsvaret, kommer det til å bli ekstremt vanskelig for regjeringen å holde igjen på pengebruken.

For hver nye utgiftsøkning Erna Solberg blir presset til å godta, kommer økonomisk bærekraft til å bli et tema. Spørsmålene vil ikke være om Norge i dag har råd til å betale, men om regjeringen lager såpass gode velferdsordninger at det ikke blir mulig å beholde dem i lengden – med mindre skattene økes eller oljefondet tappes.

Begge deler er utenkelig for statsministeren. Så lite tenkelig at hun blir nødt til å sette hardt mot hardt i Stortinget. Jern-Erna kan komme tilbake.

Delta i debatten

Vi setter stor pris på at du deler ny kunnskap, dine egne erfaringer og diskuterer med oss og andre lesere. Du må bruke ditt fulle navn for å delta i debattene. Debatten vil bli moderert i tråd med de presseetiske regler. Modereringen skjer i etterkant av publiseringen.