Illustrasjon: Sven Tveit
Illustrasjon: Sven Tveit
Denne artikkelen er over ett år gammel. Den kan inneholde utdatert informasjon.
Kronikk
Meninger i kronikker står for skribentens regning.

Helsevesenet best for de friske

Helsevesenet er skapt av de friske og ressurssterke, og det er tilpasset våre behov, ikke minst behovene til de ansatte.

I den harde kampen om ressurser taper de som har størst behov.

I likhet med i resten av den vestlige verdenen, øker forskjellene mellom fattig og rik i Norge. Alle som har hatt økonomiske problemer, vet at en viss grad av økonomisk forutsigbarhet, trygghet og trygg bolig er viktig for å leve et godt liv.

Langvarige økonomiske utfordringer er destruktivt. Det skaper en grunnleggende utrygghet og gjør det vanskelig å delta i samfunnet på lik linje med andre. Pågår dette over tid, skapes en følelse av avmakt – en mangel på kontroll som påvirker alle aspekter av livet.

Vår framgang måles i materiell standard. Fattigdom er skambelagt, og «levekårsutsatte» familier prøver å skjule den. Barn som vokser opp i et slikt miljø, lærer av sine foreldre, de lærer avmakt, de lærer skam, og det fører til at levekårsutfordringer «går i arv».

Mange av de mest levekårsutsatte som er avhengige av en fungerende velferdsstat, har en grunnleggende mistillit til systemene som skal beskytte dem. Fattigdom er med andre ord et biopsykososiokulturelt fenomen med avmakt og mistillit som hovedsymptom. 

Der er en uttalt sosioøkonomisk gradient i helse. Mennesker med lav sosioøkonomisk status har dårligere helse enn folk med høyt utdanningsnivå og inntekt. Mennesker med dårlig helse har også dårligere økonomi enn friske.

Det er merksnodig at de sykdommer som gir størst funksjonstap, og som koster samfunnet mest, har lavest status både i samfunnet og i helsevesenet. Psykiske lidelser, rusavhengighet, demens og psykisk utviklingshemming er stigmatiserende og skambelagt. Pasienter med alvorlig sinnslidelse har vesentlig dårligere levekår enn resten av befolkningen og 15 års kortere forventet levetid.

«The inverse care law», formulert av den engelske allmennlegen Julian Tudor Hart i 1971, sier at «tilgjengelighet til gode helsetjenester har en tendens til å variere omvendt proporsjonalt med behovet». Denne loven gjelder i aller høyeste grad i Norge nesten 50 år senere.

Den sosiale ulikheten i tilgang til og forbruk av helse- og omsorgstjenester forsterkes i alle ledd i helsevesenet, fra prioriteringer i kommunestyrene til den enkelte helsearbeiderens kontakt med brukerne og i forbruk av spesialisthelsetjenester.

Det er en ubalanse mellom forventninger og krav og de ressurser vi har tilgjengelige i offentlig sektor, og det er nødvendig med harde prioriteringer for å få budsjettene balansert. Det arrangeres få fakkeltog for de levekårsutsatte. I den harde kampen om ressurser taper de som har størst behov.

Helsevesenet er skapt av de friske og ressurssterke, og det er tilpasset våre behov, ikke minst behovene til de ansatte. Helsevesenet er komplisert, og det krever helsekompetanse for å navigere i systemene.

Utviklingen i Nav er et godt eksempel, der nettbaserte løsninger fremmedgjør de med størst behov for støtte. Ordningen skal frigjøre ressurser for de svakeste, men samtidig har Nav begrenset tilgjengeligheten gjennom å kreve timebestilling for samtaler.

Regjeringens velmente tanke om å skape pasientens helsevesen, der pasienten i stadig større grad er kunde og helsevesenet er leverandør av tjenester, forsterker denne tendensen. Markedstilpassing gjør at helsevesenet i økende grad blir styrt av etterspørsel, egenandelene for helsetjenester øker, og for de fattige kan terskelen for å søke hjelp bli altfor høy.

Som Hart beskrev det: «Når helsetjenester blir en vare, så blir den fordelt på samme måte som champagne. Rike mennesker får mye av det, fattige mennesker får ingenting.»

Myndighetene er selvsagt klar over dette, og vi har en rettighetslovgivning som skal sikre innbyggerne lik rett til helse- og omsorgstjenester basert på en objektiv vurdering av brukerens behov. Det er vel og bra, men kartleggingsverktøyene vi bruker (IPLOS) tar for mye hensyn til somatisk, objektivt funksjonstap. Vi prioriterer det konkrete, det som går an å måle, og undervurderer pasientenes reelle behov for hjelp og støtte.

I tillegg får rettigheter ingen verdi før noen bruker sin rett til å klage. De som trenger helsetjenester mest, bruker ikke denne retten. De har ikke nok kunnskap, og kanskje framfor alt har de ikke tro på at det nytter.

Jobben i helse- og omsorgssektoren er i stor grad altruistisk, men det er naivt å tro at vi ikke også har en egeninteresse i å hjelpe pasienter. Det gir tilfredsstillelse å være i stand til å gjøre en forskjell og se resultater.

Å jobbe med de mest utsatte, de som er rammet av avmakt, som ikke skjønner systemene, som har mistillit og som av og til motarbeider det vi mener er best for dem, er krevende. De som trenger oss mest, er ikke de mest takknemlige pasientene. Dersom vi ikke er bevisst dette, prioriterer vi det som er lettest og gir oss umiddelbar tilfredsstillelse.

Kommunene må ta dette på alvor og ta høyde for at systemene som skal sikre lik rett til helse- og omsorgstjenester, kan bidra til å forsterke sosial ulikhet i tilgang og forbruk av disse tjenestene. Vi trenger økt oppmerksomhet og systematiske tiltak for å motvirke de krefter som øker forskjellene i samfunnet.

Vår oppgave er å være en motkraft mot sosial ulikhet og sikre rettferdig fordeling av helse- og omsorgstjenester – det vil si mest til de som trenger det mest.