Frivillige sørger blant annet for leksehjelp, men frivilligheten skal også være vakthund overfor politikerne, og sørge for at de holdes ansvarlig for sine valgløfter, skriver Stian S. Johnsen. Illustrasjonsfoto: Joakim S. Enger

Samrøre om samskaping

Kronikk. Samskaping er ikke en form for frivillighetspolitikk. I noen kommuner kan det virke som om samskaping skal erstatte en god politikk på området.
7.5 2018 09:31
Samskaping bør være tydelig avgrenset og med klare mål om hva man vil oppnå.

Norge er et dugnadsland. Frivillighetsbarometeret viser at 67 prosent har gjort frivillig innsats det siste året. Dette engasjementet skaper store verdier for samfunnet vårt som vi ikke kunne vært foruten.

Frivilligheten sørger for at det er leksehjelp på ungdomshuset, at eldre får besøksvenner, at korpset har et sted å øve, at syke får veiledning, og at vanskeligstilte har noen å snakke med.

Men frivilligheten skal også være vakthund overfor politikerne, og sørge for at de holdes ansvarlig for sine valgløfter. Vi ser at frivilligheten i stadig større grad involveres i samarbeidsrelasjoner med kommunen, og det er vi glad for. Spesielt i arbeidet med folkehelse forventes det mer samarbeid mellom frivillige organisasjoner og kommunene.

Dette samarbeidet må skje på frivillighetens premisser. I Folkehelsemeldingen fra 2015 skriver regjeringen at sivilsamfunnet og frivillig innsats er «en sentral struktur som er med på å bygge samfunnet nedenfra».

Dette er viktig å holde fast ved. Frivilligheten er sivilsamfunnets aktør. Vi er ikke politikere, og vi er ikke byråkrater. Frivilligheten er ofte først ute med å identifisere et problem i samfunnet – en rolle som er helt nødvendig i et aktivt demokrati.

I tillegg til å ha introdusert en folkehelseminister, har regjeringen også varslet en ny folkehelsemelding. Prinsippet om å forebygge der man kan, og reparere der man må, er et grunnleggende prinsipp i dette arbeidet. Men hva skal til, og hvordan skal frivillige organisasjoner bidra i lokalsamfunnet?

Samskaping har de siste årene har blitt omtalt som oppskriften på et trygt og godt lokalsamfunn, og et verktøy for å løse kommende utfordringer innen velferd og folkehelse. Samskaping kan være en egnet metode hvor frivilligheten, politikere og næringsliv sammen skaper ressurser som kan løse utfordringer i nærmiljøet.

Frivillighet Norge har mye kontakt med kommunene og bistår dem i å utvikle frivillighetspolitikk i dialog med frivilligheten lokalt. I den forbindelse ser vi at det er mye forvirring rundt begrepet samskaping. Det oppfattes i noen kommuner som et løsenord for å hjelpe kommunene i å løse lovpålagte oppgaver knyttet til helse og omsorg. Dette perspektivet har både juridiske, omsorgsfaglige og frivillighetsfaglige implikasjoner.

Samskaping forutsetter at aktørene som deltar står på like fot, og at løsningen ikke er forutbestemt og styrt. Frivilligheten stiller ofte opp der kommunen svikter eller ikke ser behovene og løser utfordringer i nærmiljøet. Men frivilligheten er også en selvstendig aktør.

Samskaping er ikke en form for frivillighetspolitikk. I noen kommuner kan det virke som om samskaping skal erstatte behovet for at kommunene utvikler en god politikk for frivillighet. Lag og foreninger springer ut av innbyggernes interesser og engasjement, og kan ikke reduseres til et virkemiddel. Frivilligheten må også få rom til å drifte og utvikle egne aktiviteter.

Samskaping handler ikke om «outsourcing» av offentlige oppgaver. Vi har eksempler på at kommuner ønsker at frivillige organisasjoner skal overta offentlige oppgaver for å spare penger. Frivilligheten er ikke et verktøy for å dekke offentlige behov. Dette er både lite bærekraftig og kan undergrave frivillighetens uavhengige stilling.

Vi er bekymret for at ideen om samskaping vannes ut, og at resultatet kan bli mer samrøre enn samskaping. I verste fall kan dette gi utfordringer i helse- og velferdstjenestene. Hvis en helseorganisasjon kun anses som en del av et samskapingsprosjekt, vil den da være sterk og uavhengig nok til å kritisere det offentliges behandling i helsesektoren?

For å ha den viktige rollen som korrektiv til det offentlige, må politikere gjøre mer enn å trekke inn frivillige i lokale utfordringer.

Som metode er samskaping per definisjon inkluderende, og noe vi er positive til. Samarbeid mellom aktører som utfyller hverandre, er sannsynligvis det sterkeste virkemidlet for sosial innovasjon i lokalsamfunn.

Vi vet at frivillige lag og foreninger ønsker å samarbeide mer med kommunen. Men samskaping bør være tydelig avgrenset og med klare mål om hva man vil oppnå. Ikke minst må det skje på frivillighetens premisser. Frivillighet drives for og av folk flest over hele landet – og det er tross alt folket politikere og kommunen er til for.

Delta i debatten

Vi overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!