Illustrasjon: Sven Tveit

Døden skal ikke forebygges

Kronikk. Døden i sykehjem skal ikke forebygges – den skal aksepteres, inkluderes og tilrettelegges.
15.6 2018 14:54
Når alle involverte parter er forberedt, kan døden oppleves verdig og meningsfull.

Ute er det allerede 25 grader og stekende sol. Gårdsplassen foran sykehjemmet yrer av forventningsfulle mennesker ikledd solhatter og solbriller, på vei til Botanisk hage.

Mellom minibussene for persontransport står den svarte bilen med kors på taket. Blant brede smil og duften av solkrem går alvorlige menn i hvite skjorter og svarte slips. En liten forsamling mørkkledde mennesker blander seg i vrimmelen og skal bisette sin kjære.

I dagligstuen feirer festglade mennesker en 100-årsjubilant med bursdagssang, taler og marsipankake. Stemningen er høy. Rundt sengen i værelset ved siden av sitter en sorgtung familie og tar farvel.

Slik er hverdagen i sykehjemmet, fylt med sorg og glede, tårer og latter, om hverandre. Det er kort mellom is i solen og det siste pust, men begge situasjoner er like viktige. Personalet skal bidra og hjelpe så pasienter og pårørende får det de trenger, i den situasjonen de er i.

Så hvorfor snakker vi så sjelden om døden, selv i sykehjem, der alle pasientene skal dø?

Når politikerne skal overgå hverandre med hva de vil gjøre for en bedre eldreomsorg, nevnes alltid mat og ernæring, kultur- og aktivitetstilbud, muligheten for å komme seg ut og forsvarlig helsehjelp. Som om livet varer evig, bare dette er på plass.

At døden er en viktig begivenhet i sykehjem, kommer sjelden fram. Det samme gjelder de mange vanskelige etiske beslutningene i denne fasen.

«Leve hele livet», heter regjeringens kvalitetsreform for eldre. Det er lett å si seg enig i. Men hvordan arter livet seg når vi blir gamle, alvorlig syke og nærmer oss døden?

Smakfull, delikat og næringsrik mat bør tilbys alle. Men skal vi tvinge pasienter med kort forventet levetid til å spise grønnsaker og fisk fordi det er sunt, når de helst vil ha loff med syltetøy og sjokolade?

Når du blir tungpusten av et morgenstell og plages av bivirkninger av medisiner som forstoppelse, kvalme og munntørrhet, reduseres appetitten. Demenssykdommen endrer opplevelsen av sult og tørst og svekker etter hvert svelgfunksjonen. Kroniske sykdommer tærer på kroppen i seg selv. Vekttap er naturlig når man nærmer seg døden.

 Kulturarrangementer kan gi glede, åpne sinnet og bidra til fellesskapsfølelse. Men pasientene i sykehjem er like ulike som alle andre. Ikke alle er glad i klassisk musikk eller Prøysen-viser, selv om man er gammel. Noen har levd et stillferdig og rolig liv og holdt seg mye for seg selv. Det må vi respektere.

Svekkete sanser og risiko for «uhell» ved inkontinens kan gjøre det utrygt å delta på sosiale arrangementer. Pasienter med demens kan bli urolige og engstelige av uoversiktlige situasjoner med mange mennesker og høyt støynivå. Det er normalt å trekke seg tilbake og miste interessen for sine omgivelser, når man blir alvorlig syk og nærmer seg døden.

Vi vet at fysisk aktivitet og trening er viktig for å opprettholde funksjonen. Stive ledd, svake muskler eller en dårlig natts søvn kan gjøre det slitsomt å trene. Ustøhet og svimmelhet blir tydeligere når man skal opp og stå. Demenssykdommen kan svekke interessen og motivasjonen for å bevege seg. Skal vi la pasientene selv få bestemme om de vil tilbringe hele dager i sengen? Aktivitetsbehovet avtar og søvnbehovet øker når man nærmer seg døden.

Balkonger og hage gir mulighet for lufteturer året rundt, men det er like lite attraktivt for gamle som for unge å være ute i kaldt og surt vært. Ellers tilbys pasientene regelmessig utflukter som sykkelturer, besøk til museer, kafeer og liknende. Det er ofte de samme pasientene som deltar.

Også her må vi respektere at svekkete sanser, redusert orienteringsevne og inkontinens kan gjøre det lite attraktivt for pasientene å forlate de trygge rammene i sykehjemmet, og at det er normal å miste interessen for nye opplevelser når man nærmer seg døden.

Forsvarlig helsehjelp er et vagt begrep i sykehjem, for uansett hva vi gjør, så dør alle pasientene til slutt. Pasientene må følges opp tett av sykehjemslegen, og behandlingen må kontinuerlig vurderes og revurderes ettersom helsetilstanden svinger, i nært samarbeid med pasienten, personalet og pårørende.

Målet må være at pasientene skal ha det best mulig den tiden de har igjen. Pasientene bør ikke utsettes for nytteløse eller belastende utredninger eller behandling med plagsomme bivirkninger. Vi må undersøke aktivt om medisinene vi gir, har den tiltenkte effekten. Døden skal ikke forebygges, men inkluderes, planlegges og tas med som et perspektiv i de medisinske avgjørelsene.

Nesten halvparten av befolkningen dør i sykehjem. For å ivareta døende pasienter og deres pårørende på en god måte, trengs økt fokus på og kunnskap om døden, også i sykehjemmene våre. Vi må tilrettelegge for samtaler om temaet med pasienter og pårørende.

God informasjon og kommunikasjon er viktig, for når alle involverte parter er forberedt, kan døden oppleves verdig og meningsfull.

Delta i debatten

Vi overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!