Fakta og demokrati

Kronikk. Å blande fakta og verdier er en menneskelig tilbøyelighet. Det er et fundamentalt problem for ideen om folkestyre.
22.6 2018 09:36
Fakta finnes jo, og det kan være kostbart og mange ganger direkte livsfarlig å ignorere dem.

Hvordan henger fakta og demokrati sammen? Nettopp dette spørsmålet var temaet for et symposium i Bergen der jussprofessor Cass Sunstein ved Harvard mottok Holbergprisen nylig.

Sunstein skrev boken Nudge som kom ut i 2008 og ble en verdenskjent bestseller.  Boken førte til egne politikk-enheter i Storbritannia og var én av grunnene til at Sunstein fikk en prominent plass i Obamas regjering. 

Hovedgrepet i Nudge er å trekke fram adferdsforsking innen en rekke samfunnsvitenskapelige disipliner som viser at vi mennesker begår systematiske feil i situasjoner hvor vi tar frie valg. For eksempel er det mange av oss som spiser for mye eller ikke sparer til pensjon.

På bakgrunn av dette trekker så forfatterne slutningen at myndighetene kan tilnærme seg regulering som et spørsmål om valgarkitektur («choice architecture»).  Poenget slik de ser de, er at valgarkitektur alltid er til stede, og at det ligger et stort potensial for myndigheter i å gjøre det lettere å ta gode valg. Dette kan myndighetene legge til rette for, mener de, uten å gå på akkord med valgfriheten. 

Én av de mest kjente innsiktene handler om forhåndsinnstillinger («defaults»). Her viser de til at betydelig flere medborgere vil spare til pensjon hvis forhåndsinnstillingen er å gjøre det enn hvis den er ikke å gjøre det. Derfor, argumenterer forfatterne, bør forhåndsinnstillingen være pensjonssparing.

En tilsvarende logikk gjelder mat. Hvis det på møter serveres grønnsaker og grovt brød, vil møtedeltakerne spise sunnere enn om det serveres vafler – helt uten noen form for tvang og innenfor rammene av valgfrihet. 

I den nyeste forskingen som ble presentert på symposiet, ble andre sider av våre menneskelige svakheter satt under lupen. For eksempel ble det argumentert, og vist ganske overbevisende eksperimentelle bevis, for at vi mennesker er dårlige til å skille mellom fakta og verdier.

Ett av funnene som gjorde sterkest inntrykk på meg, ble lagt fram av professor Tali Sharot. Hun viste at hvis noen deler våre verdivurderinger (f.eks. «privat sektor kan levere tjenester bedre og billigere enn offentlig sektor»), er det en betydelig større sannsynlighet for at vi tror på fakta fra samme kilde (f. eks. «det blir regn i morgen»).

Faktisk indikerer denne forskingen at vi mennesker er tilbøyelige til å lytte mer til kilden vi deler verdier med, enn en kilde som beviselig er bedre til å forutsi været.

Det er lenge siden jeg har sett et så deprimerende forskingsfunn. Og ikke nok med det: Sharot kunne også vise at mange av oss systematisk unngår informasjon som vi tror vil føre til ubehag for oss. Samtidig søker vi informasjon som vil medføre behag.

Hun viser også at hvis en fagperson, som jeg, sier noe som du er uenig i eller som medfører ubehag, vil du sannsynligvis konkludere med at jeg forfekter et verdibasert – eller politisk – standpunkt heller enn fakta.

Denne forskingen gir, tror jeg, betydelig innsikt i hvorfor Trump kan slippe unna med de utroligste løgner – i alle fall blant sine egne. Den gir også innsikt i et fundamentalt problem for ideen om folkestyre. For fakta finnes jo, og det kan være kostbart og mange ganger direkte livsfarlig å ignorere dem.

Løsningen de fleste demokratier har funnet på dette problemet, er en eller annen form for spesialisering. Vi har ikke noe direkte folkestyre, men et representativt demokrati hvor velgerne, mellom valg, delegerer til folkevalgte arbeidet med å sette seg inn i fakta og ta politiske avgjørelser. 

Disse folkevalgte skal komme fram til en form for kompromiss mellom det som er (fakta) og det de ønsker at skal bli (verdier). De skal forme politikk; utøve det muliges kunst.

På samme måte har vi forvaltning som har et ekstra ansvar for å sikre at de folkevalgte har tilstrekkelig faktagrunnlag til å kunne fatte slike beslutninger. Begge roller krever på hver sin måte en evne til å motarbeide ytterst menneskelige tilbøyeligheter til å blande verdier og fakta.

Jeg ser ingen politikere i Norge som lyver så åpenlyst og skamløst som den nåværende amerikanske presidenten. Likevel tror jeg få av oss går klar de menneskelige tilbøyelighetene til å blande fakta og verdier (det vi hører og det vi vil høre) som Sharot så overbevisende dokumenterte.

Skremmende nok kan det se ut til at de mer individualiserte mediediettene vi nå alle nyter, både i USA og i Norge, forsterker en del av disse tilbøyelighetene.

Det er ikke like lett å se hvordan dulting («nudging») skal få oss ut av denne knipen.  Inntil videre tror jeg det beste vi kan gjøre er å lene oss på god, gammeldags rolleforståelse i både valgte og administrative enheter.

Samtidig bør vi nok finne sammen omkring noen overordnete verdier. Obama forslo i sin video-hilsningstale til Sunstein i Bergen forrige uke følgende fire: «Anstendighet, respekt, nysgjerrighet og et åpent sinn.»

Delta i debatten

Kommentarfeltet er stengt til 23. juli. Velkommen tilbake da!