Det skal bygges fem nye idrettshaller i de tre kommunene som skal bli nye Lindesnes, og det er innlysende at prosjektene er framskyndet på grunn av kommunereformen, skriver Mari Rage Bråstein. Illustrasjonsfoto: Espen Bratlie, NTB scanpix
Det skal bygges fem nye idrettshaller i de tre kommunene som skal bli nye Lindesnes, og det er innlysende at prosjektene er framskyndet på grunn av kommunereformen, skriver Mari Rage Bråstein. Illustrasjonsfoto: Espen Bratlie, NTB scanpix
Denne artikkelen er over ett år gammel. Den kan inneholde utdatert informasjon.
Kronikk
Meninger i kronikker står for skribentens regning.

Urovekkende investeringer

Kommuner svir av investeringsbudsjettene før sammenslåing. Det gir grunn til bekymring.

Det er bemerkelses-verdig at Lindesnes øker investerings-budsjettet med ca. 345 prosent fra 2014 til 2018.

Dersom flertallet av sammenslåingsklare kommuner øker investeringsbudsjettene i tiden fram mot sammenslåing, vil det økonomiske utgangspunktet for de nye kommunene være preget av et høyt gjelds- og kostnadsnivå.

Samtidig vil det være helt avgjørende hva kommunene velger å investere i, spesielt med tanke på driftskostnadene knyttet til prosjektene.

I min masteroppgave har jeg sett på om kommuner endrer investeringsplanene som følge av kommende sammenslåing. Jeg undersøkte sammenslåingsprosessen i Mandal, Marnardal og Lindenes, som fra 1. januar 2020 vil utgjøre nye Lindesnes.

Gjennom å studere kommunenes budsjett- og økonomiplaner og intervjue sentrale personer i kommuneledelsen, fikk jeg et tydelig bilde av hva som foregikk i kommuneøkonomien.

Konklusjonen min er tydelig: Samtlige tre kommuner investerer mer i tiden før sammenslåing enn hva de vanligvis ville gjort.

Det skal blant annet bygges fem nye idrettshaller i kommunene, og det er innlysende at disse prosjektene er framskyndet på grunn av kommunereformen. Dette bekreftet også flere av mine informanter.

Det er også bemerkelsesverdig at Lindesnes øker investeringsbudsjettet med ca. 345 prosent fra 2014 til 2018. Det må samtidig nevnes at kommunen var på Robek fram til 2014, og at dette kan ha innvirkning.

Samtidig har Lindesnes vedtatt en rekke investeringer, til tross for at rådmannen ikke ville anbefale dem. Kommunestyrets prioriteringer kan ikke forstås som en tilfeldighet.

I tillegg er det også særegent at Marnardal kun har brukt egne midler til investeringer og ikke ei krone i låneopptak siden 2016. Det ser ut som om kommunen bruker oppsparte midler til å finansiere de økte investeringene før sammenslåing.

Ordføreren forklarte bruken av fondsmidler med at det var en forventning blant innbyggerne om at noe av pengene skulle brukes i Marnardal. Investeringsstrategien er åpenbart påvirket av den kommende sammenslåingen.

Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor dette skjer. Investeringsiveren kan være motivert av at tiden fram mot sammenslåing er kommunenes siste mulighet til selv å prioritere egne investeringsprosjekter.

Det er også en kjent sak at små kommuner frykter sentralisering. Handlingen kan dermed være motivert av at kommuner vil investere i prosjekter som sikrer et godt tilbud for den nåværende kommunens innbyggere. Dette vil være rasjonelt på enkeltkommunenivå, men dersom alle kommuner handler slik, vil det kunne få betydelige konsekvenser for det økonomiske handlingsrommet.

Dette er urovekkende funn, og i forrige uke uttrykte også fylkesmann Lars Sponheim i Hordaland bekymring over investeringsiveren i de sammenslåingsklare kommunene i eget fylke.

Sponheims uro falt ikke i god jord hos ordføreren i Ullensvang, Solfrid Borge. Hun forsvarer kommunes investeringer med at dette er prosjekter som uansett ville blitt gjennomført.

Det er fullt mulig at prosjektene ville blitt prioritert på sikt, men det kan nok settes spørsmålstegn ved om Ullensvang ville ha gjennomført alle samtidig og i et slikt tempo. Det er grunn til å tro at den kommende sammenslåingen kan ha fungert som en katalysator med tanke på investeringene som nå er igangsatt

Direktøren for interessepolitikk i KS, Helge Eide, uttalte at det ut fra nasjonale tall ikke er grunn til å si at sammenslåingsklare kommuner er mer uforsiktige med investeringene enn andre. Hvilke tall han referer til, er uklart.

Videre vektlegger Eide at man må ha tillit til at lokalpolitikerne er ansvarlige. Det er vanskelig å si seg uenig i dette. På samme tid oppstår det et dilemma når det finnes sterke insentiver til å investere mer, samtidig som kommuner er forsvarsløse når det gjelder å begrense andre kommuners investeringsplaner.

Dette var noe Kommunal- og moderniseringsdepartementet var bevisst, og de utarbeidet derfor et lovforslag i 2014 som skulle begrense låneopptakene i forkant av sammenslåing. Lovforslaget ble sendt til høring, men ble dårlig mottatt da mange var imot en slik overstyring av kommunene.

Nå står vi overfor en situasjon hvor mange kommuner kan ha misbrukt denne tilliten. Dersom det viser seg at en slik investeringsstrategi har vært utbredt også i andre sammenslåingsprosesser enn de belyste, vil argumentet for framtidige reformer kunne svekkes.

• Les også:Velger budsjettsprekk framfor lån før sammenslåing

På bakgrunn av hva jeg selv fant ut i min masteroppgave og granskingen til Sponheim, så blir jeg ikke overrasket om dette er tilfelle. Jeg syns tvert imot at det er ganske naivt å tro at dette ikke skjer.

Samtidig kan det være grunn til optimisme. På bakgrunn av intervjuundersøkelsen i Mandal, Marnardal og Lindesnes fikk jeg vite at kommunene har inngått en slags «avtale» om at det er greit å investere mer, så lenge investeringene ikke øker driftskostnadene til den nye kommunen. Det betyr at hva det investeres i, har stor betydning for det økonomiske utgangspunktet for den nye kommunen.

Vi får bare håpe at denne «avtalen» også har eksistert mellom andre sammenslåingskommuner. I verste fall vil mange kommuner ha en mer begrenset økonomi i årene framover, og kommunereformens økonomiske gevinster vil være mindre enn først antatt.