Organisering av omsorgsarbeid er komplekst, og endringer uten forskingsbasert kunnskap kan gå ut over de eldre, frykter Aud Obstfelder. Illustrasjonsfoto: Berit Keilen, NTB scanpix

Kommunene kan villedes

Kronikk. Stortingsmeldingen «Leve hele livet» kan gjøre ting verre for hjelpetrengende eldre og deres pårørende.
28.9 2018 10:15
Forskingsbasert kunnskap helt nødvendig for at «best practice» ikke blir dårlig praksis.

Den ferske stortingsmeldingen «Leve hele livet» skal bidra til et mer aldersvennlig samfunn. Eldre skal ha trygghet for at de får god hjelp når de har behov for det. Pårørende skal bidra uten at de blir utslitt, og ansatte skal få brukt sin kompetanse i tjenestene. 

De overordnede målene i meldingen er viktige og riktige. Og det er klokt at stortingsmeldingen er forankret i kommunene. De fleste av oss ønsker å bo hjemme så lenge som mulig. Her er vi kjent, og vi har meninger om hvordan vi vil ta imot hjelp når vi trenger det.

Men utøvelse og organisering av omsorgsarbeid er komplekst. Derfor er det viktig med kunnskap om arbeidets karakter – om endringsinitiativene, endringsprosessene og resultatene. Likevel legger stortingsmeldingen i liten grad forsking til grunn for sine beskrivelser og begrunnelser.

Kriteriet for suksess i meldingen er at kommuner som har utfordringer i sine tjenester, skal la seg inspirere av andre kommuners gode erfaringer. Meldingen presenterer eksempler på løsninger som har vist seg nyttig lokalt, og som andre nå oppfordres til å prøve ut.

Forslagene til inspirasjon er mange og virker riktige, for eksempel studenter flytter inn, digitale innbyggertjenester og gjensidig kompetanseoverføring.

Det følger imidlertid ikke med grundige vitenskapelige beskrivelser av løsningene, verken hvordan de ble til, hvilke effekter de har lokalt og hvorfor de ble valgt ut til å bli beskrevet i meldingen. Dermed vet vi lite om hva det er som blir anbefalt å prøve ut.

Vi vet heller ikke hva som kan komme til å skje når tiltakene tas i bruk. Både tiltak og effektene av dem kan lede til overraskelser. Når jeg mener at meldingen kan endre ting til det verre, henger det sammen med en slik uforutsigbarhet.

Forsking viser at endringer ofte fører til uro, også i situasjoner hvor endringene er ønsket velkommen av både de som utøver og de som mottar omsorg. Mottakere opplever endringer de ikke er forberedt på, og utøverne har sterke meninger om hva arbeidet skal være og hvem som skal utføre det.

Etter den første endringsiveren har lagt seg, faller arbeidet ofte tilbake i kjente former, eller endringer gir forskyvninger i ansvar og risiko til de som allerede er utsatt – det vil si kommuner, omsorgsutøvere og innbyggerne selv.

Omsorgsarbeid er komplekst, aktører med forskjellige forventninger til arbeidet er involvert. Det er stor oppmerksomhet rundt kvalitet og effektivitet på tjenestene, og vitenskapelig kunnskap holdes opp mot kunnskap basert på tradisjoner og erfaringer.

Aktørene, for eksempel leger, sykepleiere og fysioterapeuter, forstår ofte kvalitet og kunnskap forskjellig. De bruker mye tid på å forhandle om hva som er rett situasjonsforståelse.

Vi vet også at grensene mellom uformell og formell omsorg er flytende. Det kan være vanskelig å peke på hvem som har ansvaret for omsorgsarbeidet og for hvor den best kan utøves; i hjemmet eller institusjonene.

Forskjellene mellom tradisjonelle omsorgsoppgaver og mer avgrensede og spesialiserte aktiviteter knyttet til avansert sykepleie, forebygging, behandling og rehabilitering er diffuse. Det kan for eksempel gjelde den eldre som har flere alvorlige sykdommer og som mangler matlyst, eller den kronisk syke som viser tegn på helsemessig forverring.

Helsemyndighetene vil også at frivillige skal gjøre stadig mer av omsorgsarbeidet i Norge. Men frivillige kan ha andre ønsker for frivillig arbeid enn det mottakerne av tjenestene trenger.

Mange hjemmeboende og sykehjemsbeboere har alvorlige diagnoser og er omgitt av teknisk utstyr som krever høy kompetanse og mye samhandling. Symptomer og behandlingstiltak vil nødvendigvis ha betydning for hvordan den gode samtalen og spaserturen kan foregå. Å finne oppgaver til frivillige som faktisk frigjør kapasitet hos de ansatte, er ikke alltid uten problemer.

Nettopp på grunn av denne kompleksiteten er forskingsbasert kunnskap helt nødvendig for at «best practice» ikke blir dårlig praksis. Vi må ha forskingsbasert kunnskap om hvorfor løsningene fungerer i de kommunene som vi skal la oss inspirere av.

Deretter blir spørsmålet: Er disse løsningene uten videre overførbare til andre kommuner? Til det trengs det forsking. Hvis ikke kan endringene bli mislykkede. En forenkling av problemforståelsen og løsningsforslagene vil ofte være villedende.

Jeg ønsker formålet med stortingsmeldingen velkommen, men meldingen slik den er nå, kan bidra til videreføring og forsterking av forskjeller på tjenestene som allerede eksisterer.

I 2019 skal meldingen settes på dagsordenen i kommuner og fylkeskommuner. Når kommunene har tatt stilling til løsningene som meldingen presenter, skal endringsprosessene kvalitetssikres gjennom følgeforsking. Det er bra, men kapasiteten må være tilstrekkelig, nettopp fordi konsekvensene av endringene vil være mange og til dels uoverskuelige.

Delta i debatten

Vi setter stor pris på at du deler ny kunnskap, dine egne erfaringer og diskuterer med oss og andre lesere. Du må bruke ditt fulle navn for å delta i debattene. Debatten vil bli moderert i tråd med de presseetiske regler. Modereringen skjer i etterkant av publiseringen.