Illustrasjon: Sven Tveit

Politikk i kjølvannet av flyktningkrisen

Kronikk. Flyktningkrisen oppildnet og brakte sammen innvandringsmotstandere i land etter land i Europa. Det svenske valgresultatet er det ferskeste eksempelet på dette.
21.9 2018 08:49
Med innvandrings-motstanderne på innsiden, er høyresiden sterkere enn noen gang.

Partiet for streng innvandrings- og integreringspolitikk, Sverigedemokraterna (SD), har gjort sitt hittil beste valg.

Den store flyktningankomsten til Sverige hovedsakelig fra krigen i Syria høsten 2015 – 162.000 mennesker; fem ganger mer enn de 31.000 som kom til Norge – ble et vendepunkt i svensk offentlighet.

Til tross for at SD opprinnelig var en nynazistisk organisasjon, og at de i dag etter mange reformer, fremdeles står for en klart mer ensporet nasjonalistisk politikk enn Norges innvandringsmotstandsparti, Frp, vil de etter valget få en større andel av parlamentsmandatene i Sverige enn sin norske motpart.

Dette setter den tradisjonelle høyresiden i Sverige sjakk matt, slik tilfellet var i Norge etter at Frp for alvor ble innvandringsmotstandsparti i nasjonal politikk i stortingsvalget i 1989. Det ble nesten umulig å danne stabilt flertall på høyresiden med landets tredje største parti på utsiden på høyre flanke.

Men med innvandringsmotstanderne på innsiden, er høyresiden sterkere enn noen gang. Det er de fordi innvandringsmotstandspartiene har svekket venstresiden i Sverige, Norge og mange andre europeiske land. Det har de gjort ved å tiltrekke seg velgere som ellers har vært utenfor rekkevidde for de tradisjonelle konservative partiene på høyresiden.

Dette har gitt en omkalfatring av det politiske landskapet som har ført til identitetskriser i mange av partiene hvis politiske prosjekt opprinnelig var knyttet til å representere industrisamfunnets motstridende interesser.

De sosialdemokratiske partiene kan gjerne ønske seg tilbake til den mer ensartede arbeiderbevegelsen fra industrialderen, men realiteten nå er en annen. Det er i Norge i dag mer enn dobbelt så mange ansatte i helse- og sosialtjenester som i industri.

Lederne i privat næringsliv stemmer fortsatt konservativt. Men en nyere trend i Norge er at arbeidsfolk med grei inntekt, men med lite overførbare ferdigheter (altså lav generell utdanning) også stemmer til høyre. Samfunnsutviklingen, og slik disse nye høyrevelgerne ser det, spesielt innvandringen, fungerer dårlig for dem. De vil ha landet, og ikke minst sin egen status, tilbake slik det var før.

Hvordan ser dette ut for kvinnene? I Skandinavia er vi nå i ferd med å få ikke bare et oppsiktsvekkende kjønnsdelt arbeidsmarked. 81 prosent av de ansatte i helse- og sosialtjenester er kvinner. I industri er kvinneandelen 23 prosent.

Vi får i tillegg, og kanskje ikke uventet, også et kjønnsdelt politisk landskap. Interessant nok er det i norsk politikk i dag en nesten perfekt omvendt korrelasjon mellom nasjonale partilederes kjønn og kjønnssammensetningen blant partienes velgere. Den som representerer desidert størst andel menn, er Siv Jenssen. Den som representerer desidert størst andel kvinner, er Audun Lysbakken.

Hovedskillet på velgersiden mellom venstre og høyre i Norge er i mindre og mindre grad mellom arbeid og kapital, og i større og større grad mellom ansatte i det offentlige og i det private.

Tradisjonelle indikatorer på stemmegivning, slik som utdanning, sier nesten ingenting lengre om hvorvidt en person stemmer til høyre eller venstre. Vi finner høyt og lavt utdannede på venstresiden. Her dominerer høyt utdannede blant særlig SV og Rødts velgere, mens lavt utdannede fremdeles utgjør en stor andel av Aps velgere.

Du har også høyt og lavt utdannede på høyresiden. Her dominerer høyt utdannede blant Høyre og Venstres velgere, mens lavt utdannede utgjør en stor andel i Frp.

Hva har så dette med flyktningkrisen å gjøre? Jo, her kommer poenget: Innvandringsmotstandspartiene inneholder mange indre spenninger. Men når politikken handler om sikkerhet, grensekontroll og innvandring, er disse spenningene mindre.

En hovedkonsekvens av flyktningkrisen i mottakerlandene var at spørsmål knyttet til flyktningpolitikk og grensekontroll dominerte den offentlige dagsordenen i lang tid. Blant norske borgere så vi et skifte i retning av et mer negativt syn på innvandring under flyktningkrisen, men skiftet var ikke varig.

En mer vedvarende endring ser ut til å ha vært at de som på forhånd var negative til innvandring, ble enda mer opptatt av dette saksfeltet enn tidligere. Flyktningkrisen oppildnet og brakte sammen innvandringsmotstandere i land etter land i Europa. Det svenske valgresultatet er det ferskeste eksempelet på dette.

Det gjenstår å se hvor lenge det varer før partiene på høyresiden i svensk politikk begynner å samarbeide med hverandre. Historien fra andre land tilsier at mye vil avhenge av Sverigedemokraterna selv. Ikke minst blir avklaringer knyttet til hvor ytterliggående menneskesyn og kulturkonfliktteori de insisterer på å fremme viktige.

Det er ingen tvil om at SD, slik de framstår i dag både ideologisk og personellmessig, er en mer problematiske samarbeidspartner for Moderaterna enn hva Frp var for Høyre etter stortingsvalget i 2013.

Samtidig gjelder matematikkens lover når representanter først er valgt til en folkeforsamling og flertall skal dannes. Men i politikk er matematikk ikke alt.

Samarbeidsspørsmålet vil også avhenge av interne prosesser i de andre partiene. Eksempelet KrF i Norge viser hvor vanskelig slikt kan være.

Svensk politikk har virkelig noen krevende uker og år framfor seg.

Delta i debatten

Vi setter stor pris på at du deler ny kunnskap, dine egne erfaringer og diskuterer med oss og andre lesere. Du må bruke ditt fulle navn for å delta i debattene. Debatten vil bli moderert i tråd med de presseetiske regler. Modereringen skjer i etterkant av publiseringen.