Illustrasjon: Sven Tveit

Pasientene trenger teamarbeid

Kronikk. Teamarbeid kan ha stor betydning for pasienter med komplekse tilstander, men fungerer ikke uten et klart mål, kompetanse og respekt og tillit i teamet.
2.11 2018 08:40
Teamarbeid er et svært viktig verktøy for å løse problemene med fragmentering og silotenkning.

Økende spesialisering i helsevesenet kombinert med tiltakende kompleksitet hos pasientene, har økt behovet for tverrfaglig samarbeid og teamarbeid i alle deler av helsetjenesten, ikke minst i primærhelsetjenesten.

Godt tverrfaglig samarbeid og teamarbeid kan bedre kvaliteten i helsetjenesten, men det er ikke dokumentert at det kan spare ressurser. Det er derfor avgjørende at vi bruker verktøyene på de riktige pasientene, på rett tid og på riktig måte.

Samhandling i helse og omsorgssektoren kan deles inn i tre kategorier med ulik grad av kontakt og nærhet mellom samarbeidspartnerne (inkludert pasienten): Enkel rådgiving/konsultasjoner, koordinering av tjenester, og tverrfaglige møter med utstrakt informasjonsutveksling for å oppnå felles forståelse og beslutninger.

Kontakten kan skje på mange forskjellige måter; gjennom elektroniske meldinger, telefonsamtaler, personlig møte mellom to enkeltpersoner eller i tverrfaglige møter. Graden av kompleksitet hos pasient og situasjon bestemmer hvilken kommunikasjonsform som er mest egnet.

Helsetjenesten kan av og til føles som et kvarkplasma, der kvarker (helsepersonell) og gluoner (pasienter) skaper uendelig antall kontakter og bindinger som dannes og avsluttes i et kontinuerlig, dynamisk og organisk samspill. Fagfolk og pasienter treffes og skaper midlertidige team, som oppløses like raskt som de blir til.

Parallelt med denne kvantsuppen er der etablerte, strukturerte team, med eller uten pasient til stede.

Teamarbeid kan være svært viktig for pasienter med komplekse tilstander. De fleste sakene for disse pasientene er likevel enkle problemer som kan og skal løses direkte med pasienten gjennom sms, e-konsultasjon, telefon eller vanlig konsultasjon.

Noen saker trenger koordinering, men også disse kan være greie og løses med en telefonsamtale eller pleie- og omsorgsmelding. KISS: Keep it Simple Stupid, eller «det enkle er ofte det beste», er et godt prinsipp også for tverrfaglig samarbeid.

Problemer og utfordringer som faktisk trenger tverrfaglige tilnærming, som er såpass komplekse at de krever felles forståelse og beslutningstaking, må håndteres i møter, helst med pasienten til stede. Når vi bruker tverrfaglige møter for å løse enkle problemer, kaster vi bort tiden til hverandre. Når vi prøver å løse komplekse problemer på telefon, eller enda verre gjennom PLO-meldinger, øker faren for dårlige og lite passende løsninger. 

Et team er per definisjon en gruppe mennesker som jobber mot et felles mål, som er gjensidig avhengig av hverandre, og der ansvaret er delt. Samtidig endrer ikke deltakelse i teamarbeid fordelingen av ansvar mellom fagfolkene som deltar i teamet. Alle er i utgangspunktet fortsatt selvstendig ansvarlig for sine oppgaver. Dette er et paradoks i helsefaglig teamarbeid som alle deltakerne i team må håndtere og ha et forhold til.

Der er gjort masse forskning på teamarbeid i næringslivet, og hva som skal til for å få team til å fungere godt. Teamet må ha en klar målsetting, og en visjon som deles av alle deltakerne. Teamet bør bestå av fagfolk med forskjellige erfaringer og faglig og personlig trygghet. Gjensidig respekt og tillit må være til stede.

Team i kommunehelsetjenesten er ikke som team i næringslivet. Deltakerne i teamene er oftest ikke utnevnt basert på faglig og personlig egnethet, men i kraft av sin rolle overfor pasienten, og lederen kan mangle lederkompetanse og erfaring.

Til tross for dette fungerer teamene ofte godt fordi deltakere deler et implisitt, overordnet mål: Pasientenes interesser og behov. Dette samler deltakerne og får dem til å fokusere og til å yte.

Av og til fungerer det likevel ikke i det hele tatt. Det er vist at teamklimaet, lagkulturen, har stor betydning for resultatene. Godt klima skapes av teamet selv gjennom refleksivitet og selvevaluering, men ikke sjelden er vi både konsensusbaserte og konfliktsky, og forventer at alt skal gå av seg selv.

Vi glemmer at trening, planlegging og evaluering også er en del av jobben vår i team. Vi tar oss ikke tid til å sette oss ned i lag, reflektere og undres og forundres, over oss selv og pasientene.

I stedet blomstrer tidkrevende profesjonsstrider og rollekonflikter der leger gjerne mener at diskusjonene på møtene er medisinsk irrelevante, og der sykepleierne gjerne tenker at legene ikke evner å forstå pasientene eller rammevilkårene for helse- og omsorgstjenestene. Forskjeller i organisasjonskulturer kan bli uoverstigelige hinder for å finne gode løsninger.

I denne stridssonen forsvinner pasienten og resultatene blir deretter. Vi skylder da oftest på dårlig ledelse, og det kan nok være riktig, men like viktig er manglende teamkompetanse hos deltakerne.

En god teamleder er avhengig av mennesker rundt seg som er flinke til å jobbe i team og kompetente til å bli ledet. Vi trenger lederkompetanse for å lykkes, men like viktig er det å utdanne alt helsepersonell til å bli gode lagspillere.

Teamarbeid er et svært viktig verktøy for å løse problemene med fragmentering og silotenkning. Nasjonale myndigheter gir anbefalinger og retningslinjer, men kommunene må som alltid fortolke og tilpasse sentrale føringer til lokale forhold.

Vi er nødt til å reflektere over egen praksis, bruke tid på å avklare roller, skape grunnlag for god kommunikasjon og muliggjøre god ledelse.

I den prosessen må vi ikke glemme pasientene. «Ingen beslutninger om meg uten meg», må ligge til grunn for alt pasientarbeid.

Delta i debatten

Vi overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!