Ikke alle har lik tilgang til psykisk helsehjelp

Både OECD og primærhelsemeldingen peker på at de kommunale psykiske helse- og rustjenestene ikke er tilstrekkelig utbygd, og tilbudet til personer med lettere og moderate plager trekkes særlig fram. Folkehelseinstituttet anslår at så mye som 80 prosent med lettere angst og depresjon ikke får behandling.

Helsedirektoratets veileder «Sammen om mestring» anbefaler at kommunen har hovedansvaret for å gi tilbud til personer med psykiske helseproblemer eller rusmiddelproblemer som forventes å bli milde og kortvarige. Dette er i tråd med prioriteringsveilederen for psykisk helsevern, hvor det står at lettere tilstander av angst og depresjon kan håndteres i førstelinjetjenesten, og at slike utfordringer i utgangspunktet ikke gir rett til helsehjelp i spesialisthelsetjenesten.

Til tross for dette har spesialisthelsetjenesten en del steder behandlingsteam som retter seg mot samme målgruppe.

Slik bør det ikke være, og en bør i hver enkelt region fordele og avtalefeste ansvaret, noe også samhandlingsreformen legger opp til. Spesialisthelsetjenesten bør ikke bruke sine ressurser på tilbud som er kommunenes ansvar, og samtidig må kommunene få den støtten de etterspør fra spesialisthelsetjenesten.

I det nye heftet God hjelp når det trengs har Nasjonalt kompetansesenter for psykisk helsearbeid (NAPHA) besøkt over 20 kommuner som har ulike typer lavterskeltilbud til mennesker med lettere og moderate psykisk helse- eller rusutfordringer.

I heftet gir vi eksempler på og anbefalinger om hvordan kommunen kan bygge opp gode lavterskeltilbud til mennesker med slike utfordringer. En del vil bli bedre av seg selv, ved hjelp av personer i sitt nettverk eller sin fastlege.

Slik er det imidlertid ikke for alle. Lett tilgjengelige lavterskeltilbud nært der folk bor, med kort ventetid og god kvalitet, er derfor viktig for innbyggernes helse.

Det er i dag store forskjeller i tilbudet til denne gruppen i norske kommuner. Størrelsen på kommunen, tilgangen på fagkompetanse og økonomiske ressurser vil sammen med politisk vilje være sentrale faktorer når en skal bygge et godt tilbud. Vi ser at noen psykisk helse- og rustjenester ikke har et tilbud rettet mot personer med lettere og moderate utfordringer, mens andre har et bredt og godt tilbud.

En del psykisk helse- og rustjenester har, i tillegg til individuelle samtaler, også ulike kurstilbud og grupper. Å lære folk verktøy som gjør at de kan hjelpe seg selv, og å gi denne opplæringen i grupper, har vist seg ressursbesparende og effektivt. Noen tilbyr også blant annet søvnbehandling i grupper, som i likhet med nettbaserte, digitale tilbud kan være effektive og nyttige. 

Det vil være større muligheter til å gi brede tilbud i en stor kommune enn i en liten. Samtidig finnes det eksempler på at psykisk helse- og rustjenestene i mindre kommuner styrker tilbudet ved å samarbeide med andre kommuner, eller med andre aktører i egen kommune. Å benytte seg av frivillige organisasjoner eller brukerorganisasjoner vil også kunne bidra til økte muligheter.

Gjennom bedre utbygde tjenester er vi overbevist om at en tar et langt og viktig steg mot redusert sykefravær, bedre folkehelse og forebygging av større utfordringer.

Kommunale psykisk helse- og rustjenester er også en viktig aktør i arbeidet for å redusere sosiale problemer og bedre barns oppvekstvilkår. Potensialet for forebygging er stort.