Illustrasjon: Sven Tveit

Folkeopprørene – hva fører de til?

Kronikk. Etablerte strukturer, politiske partier og politiske ledere blir utfordret av opprørere i flere vestlige land. Men hva handler det om, og hvor fører opprørene hen?
1.2 2019 09:00
Jo mindre spesifikt et opprør er, jo flere kan slutte seg til det for å uttrykke sin misnøye.

De første ukene av 2019 har vært preget av gule vester i Frankrike, Brexit i Storbritannia, stadig mer intrikate skandaler rundt den amerikanske presidenten, et Sverige som etter måneder med mislykkede forhandlinger fikk en sentrum-venstre-mindretallsregjering, og en ny norsk flertallsregjering, men med halve KrF hengende på utsiden.

Så ulike som de ellers er, har alle disse hendelsene et fellestrekk. De handler om at etablerte strukturer, politiske partier og politiske ledere har blitt utfordret. Men om hva? Og av hvem?

Jo mindre spesifikt et opprør er, jo flere kan slutte seg til det for å uttrykke sin misnøye. I tidlige faser trenger opprørerne heller ikke å enes om så mye mer enn at noe er galt. Nok er nok, som det ropes her til lands for tiden.

Det holder å peke på problemer og å gi en stemme til de opprørte. De gule vestene er et tjenlig symbol i så måte. Vestene lyser opp, og du kan lese din egen fortolkning av hva som er galt inn i dem. Og nettopp det blir også gjort.

Etter å ha forsket på populisme i en årrekke, har jeg kommet til at det i vår tid finnes tre store populistiske rammefortellinger. Alle disse tre har blitt fortolket inn i de gule vestenes opprør.

Den venstrepopulistiske fortellingen peker på økte økonomiske ulikheter. Den vender sinnet mot rikfolk som skjuler formuer i skatteparadiser, EU som gjennom fri flyt av arbeidskraft legger til rette for sosial dumping og selskaper som utnytter internasjonale handelsavtaler og monopolsituasjoner til å presse fram skatteletter og dereguleringer.

Folkevalgte bedriftsøkonomer legger velferdstjenester ut på anbud, og private profitører fra hele EU tjener seg søkkrike på å tilby dårligere vilkår til de ansatte og å ta mindre samfunnsansvar.

Den ruralpopulistiske fortellingen peker på sentralisering. Den vender sinnet mot virkelighetsfjerne teoretikere i storbyene som bestiller utredninger som viser at det ikke er samfunnsøkonomisk lønnsomt at det bor folk rundt omkring i landet. Kafépolitikerne og deres el-syklende omgangskrets nyter godt av alle statens herligheter innen kultur og høyere utdanning, og skjønner ikke hvor hardt og urettferdig drivstoffavgifter og bompenger rammer de som må pendle til jobb.

Den høyrepopulistiske fortellingen peker på innvandring. Den vender sinnet mot utlendinger, asylsøkere, muslimer og arbeidsinnvandrere, og mot politikere som enten er uutholdelig naive eller bryr seg mer om innvandrerne enn de som er oppvokst i landet. Slike politikere bagatelliserer kostnadene ved at folk innvandrer med helt annen kulturell bakgrunn og uten forutsetninger for å klare seg selv. Attpåtil blir de som vil beskytte den norske kulturen og velferdsstaten, kalt for rasister.

De konkrete populistiske bevegelsene vi har sett vokse fram som politiske partier de siste tiårene, har sjelden rendyrket kun én av disse fortellingene. De tilpasser seg kontinuerlig til tidsånden. En gjennomgangsmelodi for alle er at de etablerte institusjonene og politikerne – elitene – har sviktet.

Samtidig er det riktig å si at når partiet Rødt lener seg på en populistisk fortelling, pleier det hovedsakelig å være den venstrepopulistiske. For Senterpartiets del er det ofte den ruralpopulistiske fortellingen som fremheves. For Fremskrittspartiet spiller den høyrepopulistiske fortellingen førstefiolin.

Disse fortellingene appellerer til ulike velgersegmenter. I data fra Norsk medborgerpanel har vi sett at den venstrepopulistiske fortellingen har størst appell blant høyt utdannede, men med forholdsvis lav inntekt i offentlig sektor. Det er en overvekt av kvinner blant disse. En barnehagepedagog kan tjene som eksempel.

Den høyrepopulistiske fortellingen appellerer mer til dem med lavere utdanning, men forholdsvis høy inntekt i privat sektor. Det er flere menn enn kvinner blant disse. En ufaglært arbeider i et lite entreprenørfirma som leverer til olje- og gassindustrien, kan tjene som eksempel.

Den ruralpopulistiske fortellingen treffer bredt utenfor byene og maktsentrene. Segmentet har noe lavere utdanning og noe lavere inntekt, og det er litt flere menn enn kvinner blant disse. Eksempelet trenger ikke kun være småbonden, men kan også gjerne være en skolebussjåfør bosatt på et lite sted på Nord-Vestlandet.

Hvis vi ser bort fra de spesifikke eksemplene, er ikke hovedtrekkene i dette mønsteret så ulikt de vi observerer også i andre land rundt oss. En viktig forskjell er at Norge har sluppet unna innstrammingspolitikken som ble så upopulær på kontinentet, i Storbritannia og i USA i kjølvannet av finanskrisen.

Hvor fører disse opprørene hen? Det er det virkelig store spørsmålet. For med så ulike fortellinger om hva som er galt og hvem som har skylden, så blir det ikke lett å enes om en felles løsning. Kaoset rundt Brexit kan tjene som et eksempel på hvor vanskelig det kan være for opprørerne å finne en vei videre sammen.

Jeg har heller ikke svaret på det spørsmålet. Men jeg er ganske sikker på at det er viktig å begynne med å anerkjenne at vi ikke har med ett enkeltstående problem å gjøre.

Delta i debatten

Vi overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!