Illustrasjon: Sven Tveit
Illustrasjon: Sven Tveit
Denne artikkelen er over ett år gammel. Den kan inneholde utdatert informasjon.
Kronikk
Meninger i kronikker står for skribentens regning.

Kommunene trenger nye klimamuskler

Skal vi i kommunene komme i havn med våre klimamål, trenger vi flere virkemidler for utslippskutt.

Byene sitter med nøkkelen til å løse klima-utfordringene.

Det haster å øke takten i klimapolitikken. Verden ser allerede konsekvensene av klimaendringene. I fjor hadde Norge en ekstremt snørik vinter, så en sommer med langvarig tørke og svikt i kornavlingene, etterfulgt av vårflom i oktober. Vi har trolig mer klimaendringer og ekstremvær i vente i 2019.

Det er de med minst som har mest å tape på klimaendringene. Jeg tenker da ikke bare på dem som ikke har råd til mat, når tørke og ekstremvær rammer matproduksjonen –men også de her hjemme i Norge som ikke har råd til å flytte bort fra motorveier eller flomfylte dalsøkk. Klimapolitikk handler ikke bare om CO₂-molekyler. Det handler om mennesker.

For å nå Parisavtalens mål og unngå farlige klimaendringer, sier FNs klimapanel at verden må kutte klimautslippene med 45 prosent fram mot 2030. Det innebærer ifølge FN at verden må gjøre endringer som menneskeheten aldri har sett maken til.

Vi er den første generasjonen som med egne øyne kan se de dramatiske konsekvensene av klimaendringene, og vi er den siste generasjonen som kan gjøre noe med det.

Ifølge FNs klimasjef har klimatrusselen har aldri vært større enn akkurat nå. Da kan vi ikke overlate til andre å kutte klimautslipp og sørge for renere byluft. Det ansvaret må vi ta her og nå.

Til tross for at regjeringen er bundet av både internasjonale avtaler, og Stortinget har mål om 40 prosent utslippskutt fram mot 2030, ligger vi bare an til å nå 11 prosent utslippskutt innen 2030. Den manglende klimapolitikken nasjonalt har også ført til at Norge synker fra 7. til 12. plass på en ny rangering over lands klimaarbeid.

Byene, som står for rundt 70 prosent av verdens klimautslipp, har også særegne utfordringer med byluft og bilkø. Byene sitter derfor med nøkkelen til å løse klimautfordringene.

I Norge har de fleste byene solide klimaambisjoner, med klare mål om utslippskutt innen 2030: Oslo skal kutte 95 prosent, Tromsø 85 prosent, Stavanger og Trondheim 80 prosent. Med andre ord: Vi lokalpolitikere er klare til å gjøre vår del av jobben der regjeringen somler.

Oslo-byrådets mål er at skal bli verdens første utslippsfrie by, på nå elleve år. Det er et kraftfullt svar på FNs og verdenssamfunnets rop om handling, for å ta vare på dem som har minst, og ikke minst fremtiden til våre barn og barnebarn. I tillegg, undersøkelser viser at sju av ti Oslo-folk mener klimamålene gjør byen bedre å bo.

Men det har ikke manglet på ambisiøse mål i klimapolitikken. Det som har manglet er gjennomføringen. I Oslo har vi som svar på dette utviklet et klimabudsjett der vi teller CO₂ på samme måte som vi teller penger.

Gjennom klimabudsjettet sikrer vi at vi gjør nok for å nå de målene vi har satt, og at ansvaret for de forskjellige tiltakene er tydelig plassert i kommunen. Vi ser at klimabudsjettet virker. Tiltak gjennomføres på tvers av kommunen, og utslippene er på vei nedover – de siste tallene vi har fra 2016 viste at utslippene gikk ned med 8 prosent i Oslo.

Samtid blir bylufta bedre, køene mindre og skoleveiene tryggere. Finansiert av bompenger er vi nå i gang med den største utbyggingen av kollektivtransporten siden T-banen ble bygget etter andre verdenskrig, og stadig flere reiser kollektivt.

Også næringslivet i Oslo er med på det grønne skiftet. Nylig var jeg med på å åpne det nye landstrømanlegget til Stena Line. I år får vi verdens første utslippsfrie anleggsplass i Oslo, og før jul testet jeg den første elektriske gravemaskinen midt i Oslo sentrum. Dette skjer fordi vi stiller tydelige krav og setter klare rammer, blant annet gjennom anbudsprosessene. I år er Oslo blitt kåret til hele Europas miljøhovedstad.

Men skal Oslo og andre kommuner komme helt i havn med våre ambisiøse klimamål, trenger vi flere virkemidler for å kunne kutte utslipp. Byenes klimamål omfatter også flere store utslippskilder vi ikke har reguleringsmyndighet over. Det kan ikke være slik at statlige regelverk legger så store begrensninger på kommunene at det blir umulig for dem å realisere disse viktige klimamålene.

Vi i De Grønne mener kommunene trenger nye klimamuskler for å kutte utslipp lokalt, og spesielt fem områder utmerker seg:

  • Mulighet til å stille krav om utslippsfrie byggeplasser.

  • Økt statlig finansiering av kollektivprosjekter og klimatiltak.

  • Anledning til å stille lokale miljøkrav i havneloven.

  • Mulighet til å etablere lokale utslippsfrie soner for veitrafikk.

  • Sørge for at staten raskere publiserer tall for klimagassutslipp i kommunene, for å bedre mulighetene for lokal styring av klimapolitikken.

Som vi skrev i Oslo byrådsplattform: «Klimatiltak er ikke noe som skal gjennomføres et annet sted, til en annen tid, og av noen andre. Vi skal selv ta ansvar, og bruke alle virkemidlene kommunen har». Men det skader heller ikke med flere gode klimaverktøy.

Vi vet hva som skal til, og vi har ressursene som trengs. Det som trengs, er politisk vilje til å ta vare på vårt felles livsgrunnlag.