Illustrasjon: Sven Tveit

Demokrati i det (store) blå?

Kronikk. Røkke og Aker må gjerne komme med storslåtte forslag, men de må følge spillereglene som gjelder i Norge i dag, om de liker det aldri så dårlig. Da er det viktig med en tydelig kommune.
8.2 2019 08:54
Ingen bør bli så blendet av storslåtte vyer at de setter det praktiske hverdags-demokratiet ut av spill.

Mye har vært sagt og skrevet om Kjell Inge Røkke og Akers forslag til skyskraper og «Verdenshavenes hovedkontor» på Fornebu. Det urovekkende er det som ikke er blitt omtalt: Forholdet til reguleringsplan og reguleringsmyndighet. Denne manglende debatten bør bekymre ordførere, planutvalg og plan- og bygningssjefer over hele landet.

Forslaget om skyskraperen «Det store blå» nådde offentligheten som lyn fra blå himmel i oktober i fjor. Lanseringen, med stor modell og store vyer, ble framført med statsminister og ordfører imponert til stede. Begge gikk langt i å love at signalbygget skulle bli realisert. Ingen sa noe om at prosjektet må være det desidert største bruddet med gjeldende regulering som noen gang er foreslått i Norge.

Vi er vant med at utbyggere forsøker å tøye strikken – at de prøver seg med en etasje eller to mer enn planen åpner for. Men her er det snakk om å utvide prosjektet med tigangen i forhold til forutsetningene, både i høyde og utnyttingsgrad – uten at planmyndighetene har vært involvert.

I ettertid har det riktignok kommet fram at prosjektet har vært presentert på lukkede møter for hver partigruppe i kommunen. Men forhåndskonferanser skal som kjent føres med plan- og bygningsmyndigheten, og ikke i partigruppemøter.

I tillegg til neglisjering av gjeldende planstatus og planprosess, føres det også en uvanlig aggressiv argumentasjon for prosjektet: Dersom man ikke får bygge 60 etasjer (senere økt til 64), vil verdenshavene på det nærmeste forgå.

Og motforestillinger blir møtt, ikke med saklige argumenter, men med sårede følelser fordi de angivelig edle motivene trekkes i tvil.

Hvorfor bør dette vekke bekymring landet rundt? Uavhengig av hva man mener om høyhus, verdenshav, landemerker osv.: Dersom prosjektet får gjennomslag slik utbygger ønsker, kan det bane veien for at også andre vil benytte en praksis hvor lovfestede demokratiske planprosesser settes til side.

Før et slikt prosjekt eventuelt skal realiseres, må planmyndigheten i Bærum (og egentlig også i Oslo) i det minste ha vurdert følgende spørsmål:

Landemerke:

  • Trenger Holmenkollbakken avløsning som det fremste landemerket i Oslo-bekkenet?
  • Hvor skal et eventuelt nytt landemerke ligge?
  • Hva skal det symbolisere?
  • Hvilke alternativer til form og utseende fins det?

Nærings- og samfunnsutvikling:

  • Er et «Verdenshavenes hovedkontor» innerst i Oslofjorden en bedre løsning enn satsingen til Havforskningsinstituttet og Senter for hav og Arktis i Bergen?
  • Er en skyskraper, med høyt forbruk av stål i konstruksjonen og høyt energibehov (dårlig brutto-/nettofaktor da mye gulvareal går bort til trapper, heiser og sjakter) en riktig bygningsform innenfor dagens miljø- og energivirkelighet?

Nærmiljø:

  • Tilsier transportsituasjonen i Oslo vest og på Fornebu at et stort, utadrettet konferanse- og forskningssenter kan ligge her? Bør det heller ligge nærmere Gardermoen eller en internasjonal havn?
  • Tomta er liten og ligger tett inntil boligbebyggelse. Er det en riktig avveining å tillate en så høy og massiv bebyggelse på denne eiendommen, som blant annet vil gi slagskygge helt inn til Skøyen?

Disse spørsmålene, og sikkert mange flere, må vurderes av planmyndigheten etter lovpålagte prosesser og med reell medvirkning fra allmennheten. Det kan virke som det er dette Røkke og Aker forsøker å komme utenom.

Mange påpeker at regelverk og standardisering hindrer innovasjon og nytenkning. Vi må selvfølgelig være åpne for store vyer og strålende ideer. Hva var vel Paris uten Haussmanns brede avenyer, som i sin tid ble anlagt tvers gjennom eksisterende bebyggelse og til manges fortvilelse? Men også Haussmann fulgte spillereglene – han gjorde det på oppdrag fra øverste planmyndighet, Napoleon III.

Røkke og Aker må gjerne komme med storslåtte forslag, men de må følge spillereglene som gjelder i Norge i dag, om de liker det aldri så dårlig. Og det er planmyndigheten som må sørge for at prosessene går riktig for seg. Det er demokrati i praksis.

Da er det lite betryggende at ordfører Lisbeth Hammer-Krog og statsminister Erna Solberg, som overordnede for kommunal og statlig regulering, kommer med nestenløfter om realisering før prosessen har startet. Da punkterer de hele planprosessen!

Hvis planprosessen på denne måten blir en skinnprosess, vil «Det store blå» ikke ende som et landemerke for Fornebu, verdenshavene eller Røkke, men som en merkestein for da Norge for alvor gikk fra demokrati til å bli et plutokrati; fra å være et samfunn med folkestyre til å bli et samfunn der pengemakta har tatt over. Det ønsker vel verken statsministeren, ordføreren i Bærum eller noen andre av landets ordførere, planutvalg eller plan- og byggesjefer?

Ingen bør bli så blendet av storslåtte vyer at de setter det praktiske hverdagsdemokratiet ut av spill!

Delta i debatten

Vi setter stor pris på at du deler ny kunnskap, dine egne erfaringer og diskuterer med oss og andre lesere. Du må bruke ditt fulle navn for å delta i debattene. Debatten vil bli moderert i tråd med de presseetiske regler. Modereringen skjer i etterkant av publiseringen.