Illustrasjon: Sven Tveit
Illustrasjon: Sven Tveit
Denne artikkelen er over ett år gammel. Den kan inneholde utdatert informasjon.
Kronikk
Meninger i kronikker står for skribentens regning.

Det vanskelige livet

Livet er en berg-og-dal-bane. Også nedturene må vi selv være med på.

Kan det hende at hjelpen som gis, ender opp som et redskap til varig ubehjelpelighet?

Mannen var taus der han kom gående sakte ned den slake bakken fra malmsiloen, bare vinket oss til seg med den ene armen. Broren min og jeg sluttet å sparke ball og gikk bort til hagegjerdet for å høre hva han ville.

Da så vi det. Mannen manglet en arm. Det ene jakkeermet var revet av helt oppe ved skulderen. Det var armen også. Det dryppet litt blod ned på grusen like ved gjerdet, der han sto.

«Kan noen kjøre meg til lege?» spurte han.

På lette føtter sprang broren min opp til nabohuset, og straks kom farfaren vår ned med bilen. Han tok mannen med seg, og så dro de.   

Kort tid etter ringte legen, for nå satt den skadde på hans kontor.

«Kan dere sjekke hvordan armen ser ut?» spurte doktor Kvamme oss gjennom telefonen.

Med røret liggende ved telefonapparatet løp broren min og jeg den korte veien til malmsiloen. Der, klemt mellom transportbåndet og bunnen av trakten med kobbermalm, stakk det ut noen kritthvite fingre. Underarmen var forvridd, delvis istykkerkvernet.

«Den ser ødelagt ut» sa jeg, lett heseblesende, da vi nådde tilbake til kjøkkenet og telefonen.

«Nei», la broren min til på spørsmål fra legen, «det der blir aldri til en arm igjen.»

Vi var 12 og 14 år den gangen, broren min og jeg.

Kort tid etter, kanskje var det litt før, tok farfaren vår oss med i bilen sin til en slukket skogbrann. Skogens eier var en nær venn av ham. Der, ved skogbrynet, kom vi over en gammel mann blant de rykende trestammene. Mannen hadde sot rundt munnen og neseborene. Bare overkroppen var tilbake. Beina var helt forkullet.

Det var første gang broren min og jeg så et dødt menneske.

Vi hadde en sunn, trygg og begivenhetsrik oppvekst, vi søsken, blottet for traumatiske opplevelser. Men så visste vi heller ikke hva et traume var, den gangen. Ved inngangen til 70-tallet var dette del av et levd liv, også for unge sjeler som oss.

Men i vår profesjonaliserte hverdag går en avrevet arm eller et forkullet lik ikke upåaktet hen. I stedet kreves handling, av psykososiale kriseteam, av psykologer og annet spesialutdannet helsepersonell som kan fjerne synsinntrykk fra sinnet, og sy sammen sjelens sår.

En bekjent av meg var så uheldig å overvære en trafikkulykke, der bilens eier traff et tre i lav hastighet, etter plutselig inntrådt hjertestans. Min barndoms venn var i voksen alder ikke lenger innstilt på uforvarende å bli vitne til en annens død. Han spurte meg i ettertid, i indignasjon, hvorfor Alta kommune ikke hadde tilbudt ham krisepsykiatrisk bistand.

«Ba du om det?» spurte jeg ham, overrasket.

Nei, han mente ikke at det burde være nødvendig, for helsepersonell som kom til, måtte da se at han sto der.

I «Dagens Medisin» leste jeg om en mor som opplevde alle foreldres verste mareritt: Hennes datter oppholdt seg på Utøya 22. juli 2011. Heldigvis overlevde datteren uten fysiske mén, og året etter startet datteren sine studier.

Men moren forble sykmeldt fra den dagen Utøya-massakren fant sted. I artikkelen uttrykte hun indignasjon over at hun ett år etter terroren på Utøya gikk betydelig ned i ytelse, da sykepengerettighetene tok slutt. Hun mente at hun som pårørende burde sikres sykepenger i mer enn det ene året.

Min kjetterske tanke da jeg leste morens artikkel var: Burde hun ikke i stedet, som sin datter, vende tilbake til det normale liv, til arbeidet sitt, og ikke sette livet på vent? Hun skrev jo at datterens liv hadde gått videre, at hennes barn var uskadd. Var det da fruktbart å tenke på tragedien som kunne rammet også dem, i stedet for å glede seg over at et ungt liv trosset terroren og gikk videre?

Er summen av de forventninger som politikere og helsepersonell i fellesskap skaper, nødvendigvis til best hjelp for den traumatiserte? Eller kan forventningen om at all smerte lar seg kurere tvert imot virke konserverende for smerten, og gjøre veien ut av den lengre?

Kan det til og med hende at hjelpen som gis, ender opp som et redskap til varig ubehjelpelighet, der vi til slutt forventer at de liv vi lever skal håndteres av alle andre enn oss selv?

Det er snart elleve år siden min nest eldste datter døde. Det traumet slike dødsfall innebærer for dem som blir igjen, unner jeg ingen.

Men i all den sorgen som fulgte med, erfarte jeg noe vesentlig, og det av mennesker som ikke selv arbeidet innenfor helsevesenet.

Kort tid etter at Kaja døde, en vårdag i 1988, gikk jeg dukknakket gjennom katakombene under Stortinget. På min ørkesløse vandring møtte jeg en av Stortingets sjåfører. I det han passerte, sa han: «Selv om din datters liv er slutt, skal ditt liv gå videre, Olav Gunnar.» Så forsvant han.

I min datters begravelse sa presten: «Livet er ikke rettferdig eller urettferdig. Livet bare er.»

Begge disse betraktningene har jeg tatt med meg videre. Og jeg har tenkt at skulle krisen ramme på ny, er det slike råd jeg vil trenge. Hjelp til selv å gå videre, ikke til å bli der jeg var, ikke hjelp til å la sorg bli til sykdom, men hjelp til å akseptere sorgen som en normal, menneskelig reaksjon og starten på et endret liv.

Norske kommuner får ta Bjørn Eidsvågs ord til seg, når de organiserer sine kriseteam, klare til å rykke ut ved sorg og smerte:

Eg ser du vil gi opp
Men eg kan ikkje leve livet for deg
Du må leva det sjøl
Men eg vil leva med deg
Eg vil leva med deg